Bilde: Tre kronor på halv stang. Foto: TT/Reuters/Scanpix

Evnen til å observere virkelig­heten og resonnere over den, blir høyt verdsatt i mange sammen­henger. Er personen jeg har fremfor meg, en jeg ønsker som kollega, nabo eller ektefelle? Kan det være en kriminell aktør som står bak bestemte finansielle trans­aksjoner? Et tett filter som skaper den uvanlige motor­lyden? En allergi som fremkaller et sett av symptomer?

I vårt moderne og avanserte samfunn gjør denne evnen seg gjeldende på det tekniske, økonomiske og medisinske plan, til en viss grad også på det mellom­menneske­lige plan. Men på det åndelige plan nesten ikke i det hele tatt.

Terroristene alene har ikke en sjanse i havet til å knekke oss. Men vår egen manglende evne til å forstå den ideologisk forvrengte åndelig­heten de represen­terer, har ganske gode sjanser.

Vi er stadig vekk vitne til en iboende aggressiv islam som utbrer seg og former en verden i sitt bilde, samtidig som Vesten gir etter. Fenomenet avstedkommer minimal refleksjon. Hvor mange uttrykk for samme fenomen trenger folk egentlig for å skjønne tegningen?

Når islamsoldater meier ned mennesker og maltrak­terer dem med kjøre­tøyer, er det en manifest­asjon av jihad – hellig krig for islams utbredelse. Når islam­funksjon­ærer kjemper med nebb og verbale klør for alminnelig­gjøringen av tildekkede kvinner, er det også jihad. Det er riktignok en ublodig form for krig­føring på islams vegne, men den er minst like effektiv, for den skjer på det åndelige planet hvor Vesten blir stadig mer handikappet.

I begge tilfeller har vi å gjøre med en religion som er iboende aggressiv.

Noen ser ikke aggressiv­itetens rolle i det med tildekkingen, og kan ikke vise annet enn forståelse for ønsket om å etter­komme et angivelig religiøst behov.

Problemet er at de ikke kan sin historie. De forstår ikke egenskapene ved den religiøse freden som i det store og hele har hersket mellom kristen­dommens forskjellige konfesjoner i Europa siden Westfalen-avtalen i 1648, etter lang tids ekstremt blodig uforson­lighet mellom katolikker og protestanter. Den toleransen og live and let live-holdning som siviliserte mennesker tar for gitt, er et resultat av alvorlig refleksjon etter ekstrem blods­utgydelse: Ingen av partene klarer å beseire den andre fullstendig, så det beste er om vi lar hverandre være i fred.

Siden har de forskjellige religions­vesen lenge omgåttes hverandre som bransje­kolleger fra forskjellige bedrifter som møtes på en faglig kongress. Konkurrenter, javel, men noenlunde lojale sådanne. Mercedes og Audi kappes om kundene, men de sprenger ikke hverandres fabrikker, og de forlanger ikke at konkurrenten kjører med deres egne symboler.

På livssyns­markedet tar de fleste siviliserte mennesker for gitt at det hersker en lignende tilstand. Forkynn som dere vil, alle sammen, og måtte det beste livssynet vinne. Man trenger seg ikke på, og respekterer fremfor alt individets frihet. Og legg nå misjons­befalingen til side.

Men slik er det ikke lenger.

Enter islam. Den aktøren som hverken har vært gjennom renessansen, reformasjonen, Westfalen-freden, opplysnings­tiden etc., og som utsletter den antikke arven der hvor den måtte finnes, snarere enn å verdsette den, er ikke en helt vanlig konkurrent. Det er en adskillig mer hensynsløs konkurrent – hva angår både den interne og den eksterne jussen. Og den misjonerer med nidkjærhet hvor den måtte finne det hensiktsmessig.

Denne åndelig og historisk nedarvede, kollektive hensyns­lø­sheten preger også – mer eller mindre bevisst, mer eller mindre motstrebende – dem som isolert sett er ålreite individer i moderne samfunn. Og i møte med den over­drevne hensyns­full­heten, blir resultatet enveis­kjøring. Islam vinner på walkover.

Dette fenomenet kan observeres på tusen små og store måter Vest-Europa rundt, ikke minst i vårt eget land. Noen ganger blir det en stor sak, som ved syke­hjemmet i Stavanger, hvor de eksternt islam-hensyns­fulle forvandles til internt hensyns­løse idet noen ymter et lite pip om at islam kanskje ikke bør ha forkjørs­rett absolutt overalt 24/7/365.

Andre ganger blir det en liten sak. En liten, men betydnings­full sak står å lese i Fædrelands­vennen: Sykehus­prest Leif Kristian Drangsholt ved Sørlandet sykehus har meddelt Helse­departe­mentet at kristne reagerer negativt på at muslimer ber i sykehus­kapellet.

Ved Sørlandet sykehus Kristiansand ble det i september 2015 lagt til rette for muslimer i kapellet. Det ble lagt ut et bønneteppe bak et forheng i kapellet og på veggen henger en plakat med en pil som viser retningen mot Mekka.

Nei, så dæven? Er det virkelig noen som er ukomfortable med at islam vinner territorium på tradisjonelt kristen grunn? For presten er det hele en stor gåte:

– Hvorfor reagerer de negativt?

– Det er vanskelig å si, reaksjonene har ikke kommet med mange argumenter. Men det er nok noe med det fremmede og ukjente, sier Drangsholt og peker på at det har vært færre reaksjoner enn han hadde fryktet. Muslimer har gitt uttrykk for at de er fornøyd med opplegget i kapellet, til tross for at det er ganske enkelt.

– Min erfaring er dessuten at det er flere muslimer enn andre som benytter seg av kapellet, sier Drangsholt.

Fremmed, javel, men islams ekspansjon­isme, eller Vestens tilbaketog for den del, er ikke lenger heeelt ukjent, dessverre – hva enten det dreier seg om krenkede felt­imamer, avlyste jule­guds­tjenester, påtrengende flagging av islam­tekstiler eller snørr-og-førti andre ting.

Drangsholt personifiserer som mange andre prester en pudding­aktig god­fjottet­het i møte med en miks av islam og sekularisme:

Sammen med Muslimsk Union og Human-Etisk Forbund har han hatt samtaler over tid om hvordan sykehuset kan imøtekomme pasientenes religiøse behov på en god måte.

Kanskje det også var på tide å gjøre opp status over det fantastisk dumme initiativet fra 2015, hvis resultat ser ut til å være at muslimer har fortrengt kristne.

Slik kan Drangsholt i alle fall imøtekomme jihad på en god måte. Sånn sett representerer han tidsånden, eller rettere sagt tidens åndelige forflatning, på en utmerket måte. Han er dessverre ikke noe mer kritikk­verdig eksempel enn mange andre. Unnviken­heten gjør seg gjeldende hvor enn man snur seg. Det er mer enn nok nå.