Sakset/Fra hofta

Væpnet politi ved parlamentet i Westminster 22. mars. Foto: Stefan Wermuth / Reuters / Scanpix.

 

At det britiske parlamentet er et etter­traktet terrormål, har lenge vært velkjent. Og alle som har spasert rundt i Westminster i nyere tid, vil ha lagt merke til de strenge sikkerhets­tiltakene rundt det berømte lande­merket ved Themsen. En enslig over­falls­mann med kniv har således nokså dårlige sjanser til å utgjøre en reell trussel mot folke­valgte som befinner seg i parlamentet.

At ethvert symbol på vestlig makt er et etter­traktet terrormål, er en mer abstrakt slutning snarere enn en isolert observasjon. Men det behøves ikke så stor anstrengelse for å få det med seg. Det holder å lytte til hva islamistenes egne ledere sier, eller hva deres fotsoldater har drevet med den siste tiden. Politifolk og soldater har vært angrepet. Og den 22. oktober 2014 ble også et parlament angrepet – i Canadas hovedstad Ottawa, hvor det kun var snar­rådighet som forhindret terroristen i å lage et blodbad.

Den som tar samfunns­sikkerhet en smule på alvor, bør kanskje tenke at angrep som disse risikerer å inspirere andre til å gjøre lignende saker. Hvor vanskelig ville det egentlig ha vært for en islamist i Oslo sentrum i går ettermiddag å lykkes med det inntrengnings­forsøket som mislyktes i London? En spasertur over Løvebakken en drøy time etter angrepet i London viste et bilde av et vestlig parlament som aner fred og ingen fare, med en inngangsdør som blir stående åpen i mange sekunder etter at noen har gått ut. En hvilken som helst person med ondt i sinne kan ta seg inn.

Denne sløvheten er betegnende for det offentlige Norges mentale beredskap overfor farene som truer Vesten.

Sløvheten ledsages av likegyldighet. Aftenposten fastslår riktignok på første side at det har skjedd et «angrep», men den som blar om med forventninger om å finne noen passende alvorsord, finner en leder til støtte for tvilling­abort, en innenriks­politisk analyse av politisk redaktør Trine Eilertsen, og medie­kritikk av Nina Hjerpset-Østlie. Hva med å prøve ikke å gjøre seg så inn i hampen fortjent til den kritikken?

Og likegyldigheten ledsages av resignasjon. Utenriks­minister Børge Brende inkarnerer den alt annet enn virile holdningen på en uover­truffen måte idet han uttaler til P4-nyhetene at han tror dette dessverre er noe vi må venne oss til.

Er sløvhet, resignasjon og like­gyldighet egenskaper som kjennetegner et vitalt samfunn? De norske fødsels­tallene har gått ned sju år på rad. Er det ingen som har tenkt å spørre seg hva det er vi gjør galt?