Kommentar

Bilde: Nylig avgåtte formann av Europa-parlamentet, Martin Schulz, ble etterfulgt av italienske Antonio Tajani.

 

Hvem er det egentlig som fortsatt har tro på det europeiske prosjektet i noe i nærheten av sin nåværende form?

Etter det britiske sjokket og tillitskrisen som følge av vanskelighetene med å hanskes med sikkerhetsproblemene, migrasjonskrisen, gjeldskrisen, ungdomsledigheten i Sør-Europa og den svekkede fremtidstroen hos brede lag av befolkningen, skulle man tro at tiden var inne både for selvransakelse og utarbeidelse av ny politikk.

Hittil har vi ikke sett noen av delene.

Det vi derimot har sett, er desorientering og inkonsekvens.

Kort tid etter Brexit går Tysklands finansminister ut og snakker om å redimensjonere prosjektet og gå tilbake på enkelte punkter. Nylig sa Merkel at man kunne se for seg et EU med flere hastigheter, innen hun få dager etterpå så seg nødt til å rydde opp. Det var visst ikke det hun hadde ment likevel. Og mens stadig flere rikspolitikere innser nødvendigheten av å kontrollere migrasjonen, går EUs utenrikssjef Mogherini ut og sier at den er livsnødvendig.

I de store kontinentale avisene har man den senere tiden kunnet lese kronikker, gjerne signert av flere forfattere, hvor det tas til orde for en storstilt relansering av EU-prosjektet. Man må reise kjerringa igjen. Det er to ting som slår en med disse tekstene.

For det første er de gjerne skrevet av gårsdagens menn og kvinner, som f.eks. Italias tidligere statsminister Giuliano Amato. Og for det andre er det plent umulig å finne noe som helst av substans som kunne ligge til grunn for en revitalisering. Det er mest gammel, oppvarmet graut, og et ord som går igjen, er visjoner – en tilstand som Tysklands tidligere statsminister Helmut Schmidt mente man burde ta opp med fastlegen.

Det er neppe innsprøytningen av noen slik medisin som vil få unionen ut av sitt nåværende uføre. Men initiativet påkaller likevel en viss nysgjerrighet.

Når man ser litt nærmere på hvem som taler i disse baner, finner man gjerne en felles tilhørighet eller affinitet til en nokså obskur og lite omtalt organisasjon kalt Spinelli-gruppen. Denne har sitt navn etter den italienske kommunistpolitikeren Altiero Spinelli (1907–1986), som forfattet det såkalte Ventotene-manifestet i fangenskap i 1941, og regnes som en av det føderale Europas åndelige fedre.

I denne gruppen, hvor vi finner mer eller mindre avdankede toppolitikere som Guy Verhofstad, Jacques Delors og Mario Monti, lever ideen om et forent og føderalt Europa videre – lenge etter at den er blitt forkastet av virkeligheten. Når Nigel Farage står i EU-parlamentet og sier at han har følelsen av å tale til en religiøs sekt, er ikke det nødvendigvis så langt fra sannheten. Men denne har sine forgreninger ut i mange organisasjoner, og vil forbli en politisk faktor i lang tid etter at idékampen er tapt.

Et annet fremtredende medlem er Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer, som til forskjell fra de andre har luftet tanken, også i bokform, om at det europeiske prosjektet kan mislykkes. Det er således interessant at Corriere della Sera ved sin Berlin-korrespondent Paolo Valentino ber den potensielle avhopperen fra sekten om kommentarer til dagens utvikling i et intervju den 11. februar (side 13, papir).

Fischer innleder samtalen med det vanlige våset, omtrent like luftig som de nevnte kronikkene:

Mulighetene til å starte på ny frisk er bedre enn før, så lenge europeerne står sammen og lanserer en ny etappe i det felles prosjektet.

Og hva skulle det bestå i? Neppe noe spirituelt, slik europeiske fedre som Schumann og de Gasperi ønsket. Etter at EU oppgav de kristne røttene, er det lite annet enn økonomien som forener. Men for Joschka er selve Vesten truet av at Trump vil begrense frihandelen.

Så hva består mulighetene i?

Stilt overfor disse utsiktene, kan Europa endelig bli voksent.

Det blir ikke så mye mer konkret, men minner mest om innholdsløs management-sjargong:

Etter valget i Tyskland i september kan det åpne seg et vindu av muligheter til å redefinere det europeiske prosjektet.

Hvordan?

Eurogruppen må helt sikkert være en bærebjelke. Tyskland må bevege seg, men det må de andre også.

I øynene på en av føderalismens fremste talsmenn er det med andre ord eurolandenes finansministre som skal være bærebjelken. Ikke akkurat noe man går i døden for. Men det går uansett ikke hvis Marine Le Pen vinner det franske presidentvalget, sier Fischer.

Men hvis alt, som De sier, avhenger av ett enkelt valgresultat, altså det franske, er ikke det et tegn på skjørheten i det europeiske prosjektet?

Jo, det er det.

Fischers løsning er en alvorsprat med velgerne:

Vi befinner oss allerede i en historisk brytning. Politikken må ha mot til å fortelle folk hva som er de potensielle konsekvensene. Folk er ikke dumme. La oss snakke om svarene på deres konkrete behov: sikkerhet, velstand, barnas fremtid. Vi kan ikke tenke på å forlate den liberale europeiske ordenen uten å betale en særdeles høy pris, både på det økonomiske og sosiale planet. Jo mer disse store spørsmålene kommer i sentrum for den nasjonale politikken, desto mindre frykt vil populistene skape, for de har ingenting å tilby. Det er fordømt mye som står på spill.

Og utenfor boblen vender fremtidstroen tilbake etter populistenes seire både i Storbritannia og USA, en fremtidstro som allerede kan leses ut av økonomien og finansmarkedene.

Fischer tegner ufrivillig et portrett av en union i koma. Det ville virkelig ha vært bedre for medlemslandene å slippe å våke så mye over pasienten. Den dør hvis den ikke skifter medisin.

Mest lest

Mot en ny fase av Exodus

Sannhetskampen