Innenriks


Båtmigranter som er plukket opp av den italienske kystvakten etter å ha lagt ut fra Libya, ankommer havnen i Porto Empedocle. Foto: Antonio Parrinello / Reuters / Scanpix

 

Blant de mange grunnene til at EU-samarbeidet havarerer, er forsøkene på å fordele byrden ved asylsøkere som kommer over Middelhavet til Italia og Hellas, på unionens forskjellige medlemsland – snarere enn å gjøre det som er mulig for å stanse trafikken.

Norge er ikke med i EU, men er likevel med på byrdefordelingen. Vårt land har forpliktet seg til å ta imot 1500 av 160.000 personer – en dråpe i en øse av havet. De første er alt kommet, skriver Aftenposten:

Så langt er 619 asylsøkere relokalisert til Norge, rundt 400 er kommet fra Italia og over 200 fra Hellas.

Det betyr at Norge, som frivillig har valgt å delta i programmet, nærmer seg halvparten av sin forpliktelse.

De fleste andre europeiske landene har ikke vært like flinke.

Det betyr tilsynelatende mye for enkelte at Norge kan slå seg på brystet over sin godhet eller dyktighet. Men er denne villigheten fra Norges side egentlig noe tegn på at man er flink? Viser den noen uvanlig høy intelligens?

Til grunn for initiativet ligger en slags rettferdighetstankegang, om at det er for galt at noen få middelhavsland skal bære mesteparten av byrden med ankomstene. Men det bærer dobbelt galt avsted, for det signaliserer at EU heller vil rydde opp i rotet noen andre lager, enn å forhindre dem i å rote, og i praksis har EU og de assosierte landene ikke engang klart å oppfylle ti prosent av sin egen målsetning.

Flere av medlemslandene avviser denne ugjennomtenkte, uhellsvangre og mislykkede politikken:

Tre land – Polen, Ungarn og Østerrike – har ennå ikke tatt imot én eneste asylsøker. Danmark og Storbritannia har valgt å stå helt utenfor ordningen.

Men Norge strekker seg altså langt for å redde stumpene av en mislykket EU-politikk som unionens medlemsland langt på vei har forkastet. Tilstrømningen vedvarer med andre ord – til en høy kostnad for land og folk.

Det er uholdbart, men ingen voksne mennesker setter foten ned. Vi må vente til noen andre gjør det, eller prosjektet faller i grus av seg selv. EU har en mislykket politikk, men utover å gjøre som toppledelsen sier i unionen Norge to ganger har sagt nei til ved folkeavstemning, har vi ingen politikk overhodet.

 

Aftenposten

Mest lest

Vendepunktet