Kommentar

Bilde: Julian Assange i den ekvadorianske ambassaden i London 5. februar 2016. Foto: Peter Nicholls/Reuters/Scanpix.

En avis må alltid vokte seg for å forstå mindre enn de skarpeste leserne. Aftenposten har lenge befunnet seg på en kurs hvor de har mistet kontakten med tradisjonelle korrigerende peilepunkter. Det kan innvendes at det ikke er mange av dem. De fleste medier har de siste ti årene abonnert på en progressivisme, som Obama har legemliggjort. En tro på at det stadig blir bedre.

Men det er nok å kaste et blikk ut av vinduet for å se at det er mye som taler for det motsatte.

Hva kunne pressen ha gjort? De kunne lyttet til leserne. I stedet lar de dem falle fra, én etter én. Det skal bli vanskelig å vinne dem tilbake.

Ta Aftenpostens leder for tirsdag 24. januar: Dyster start for Trumps presidentskap

 

En del amerikanere har så lav tillit til såkalte «mainstream media» at de er villige til å tro hva som helst om dem. Det virker som om Trumps plan er å spille maksimalt på denne mistilliten for å skape en offentlighet der ingen helt vet hva som er sannhet og løgn.

Herfra kan veien i verste fall lede over i en autoritær styreform. For eksempel hviler regimet til president Vladimir Putin blant annet på at skillet mellom sant og usant er visket ut i Russland.

Våkne lesere har for lengst funnet ut: Fake news er etablerte mediers siste desperate forsøk på å diskreditere andre kilder enn dem selv. Aftenposten unnlater å reflektere over det viktige spørsmålet: Hvorfor har amerikaneres tillit til mediene sunket som en sten? Hvis man ikke vil reflektere over et så essensielt spørsmål, har man da noen rett til å klage?

Hvis mediene slutter å opplyse, vil leserne slutte å høre på dem. Så enkelt er det. Mediene skaper nå «bevisst» oppfatninger om hva Trump har sagt for å kunne portrettere ham som vinglete, usammenhengende, upålitelig, useriøs, uskikket til å være president. Man driver bevisføring for åpen skjerm: Dette sa han den gang, nå sier han dette.

Eksempelvis: Trump fant seg ikke i at etterretningsorganisasjonene sa at president-elect kunne takke Putin for seieren. Rapporten var ikke 100 % entydig og presis, men den la premissene for en slik konklusjon og flere trakk den. Det var ingen hemmelighet at mange av lederne, som Jim Clapper og John Brennan, var innbitte motstandere av Trump og noen av dem, som tidligere NSA og CIA-sjef Michael Hayden hadde åpent stått frem og advart mot Trump. Rapporten om Trump kom rett før innsettelsen og skapte distraksjon og bidro til å så tvil om Trumps legitimitet. Det gjorde i enda høyere grad drittpakken fra Orbis, betalt for av Jeb Bush og Hillary-tilhengere, bl.a. Måten denne ble presentert på, hvor ordet «uncorroborated» var hektet på, men forsvant i dragsuget av sensasjonen, fortalte om en orkestrert kampanje. Det er ikke rart at Trump sier CNN og andre har gått til krig mot ham. Det vil store deler av elektoratet være enig i.

Roller byttet om

Martha Gessen stilte seg kritisk til rapporten fra etterretningsorganisasjonene. For ikke å snakke om drittpakken. Edward Snowdens medhjelper, Glenn Greenwald, var ikke i tvil om at det var USAs Deep State som viste klør: Under Obama har overvåkingsinstitusjonene vokst seg store og sterke. De fryktet en president som ville utfordre deres posisjon.

Men hvor er Aftenpostens kritiske dekning av Obamas presidency? Cheney og Rumsfeld ble demonisert under George W Bush. Men det var under Obama at overvåkingsstaten ekspanderte. Det samme gjorde rettsforfølgelsen av journalister og tjenestemenn som lekket.

Normalt skulle Greenwald og Julian Assange vært motstandere av Trump. Men de mener åpenbart at Hillary var en større trussel. Har Aftenposten og norske medier i det hele tatt stilt spørsmålet om hvorfor de har endret posisjon? Hvorfor anser de ikke den liberale kandidaten som den beste?

Så lenge mediene ikke stille disse spørsmålene vil de miste lesere og de som blir igjen vil minne mer om en menighet.