Nytt

En hel bøling amerikanske kunstnere og kritikere er nå på farta for å lage kvalm ved Donald Trumps innsettelsesseremoni den 20. januar. De truer med å streike og oppfordrer alle kulturinstitusjoner, skoler, universiteter, museer, gallerier etc. etc., til å boikotte seremonien og holde stengt, eventuelt dra i gang demonstrasjoner for å markere sin mistro og avsky mot den nye presidenten.

Denne kunstnerstreiken/opprøret er tenkt som en vedvarende og landsdekkende prosess, og det helt uten forbehold om at president Donald Trump kanskje kom til å gjøre en god jobb.

Sett i forhold til det oppropet som kunstnerne og kritikerne har underskrevet, finnes det ikke fnugg av tvil om at den nye presidenten vil kjøre USA rett i undergangen. Oppropet er det mest dogmatiske, klisjefylte og mistenkeliggjørende jeg har sett på mange tiår, ikke siden MLernes propagandaretorikk på 70-tallet. I dette oppropet er det ikke mye demokratisk sinnelag å spore, ikke engang overfor den kulturelle og politiske tradisjon som innsettelses- seremonien representerer i amerikansk historie.

Det er en tradisjon og kultur de ellers påberoper seg og som legitimerer deres ulike profesjoner og faglige status, men altså ikke i denne sammenheng. Opprørene prøver nemlig å forhindre at et viktig maleri i amerikansk konstitusjonshistorie, som befinner seg i Saint Louis Art Museum, blir utlånt til inaugurasjonsseremonien i Washington.

george-caleb-bingham-verdict-of-the-people

Bildet, som kalles «Verdict of the People», er malt av den legendariske 1800-talls kunstneren George Caleb Bingham, og betraktes som noe av essensen i amerikansk demokratiforståelse.

De streikende kunstnerne og kritikerne ønsker selvsagt ikke at dette bildet skal kaste et positivt og flatterende lys over Donald Trump. Derfor har de sendt en melding til museums- direktør Brent Benjamin, der de anmoder ham om å nekte utlån av maleriet. Heldigvis har museumsdirektøren vettet i behold og avviser kontant opprørernes henstilling. Siden maleriet er en visuell representasjon av det amerikanske demokratiet på 1850-tallet, og i den forstand ikke betoner bestemte individer, men selve presidentinstitusjonen som sådan, mener Benjamin at maleriet bør kunne utlånes og slik kaste glans over presidentembetets sentrale betydning i amerikansk politikk og historie.

Der fikk heldigvis kunstnerne og kritikerne seg en velfortjent kalddusj. Det finnes tydeligvis ingen grenser for hvor mye faenskap motstanderne av en lovlig valgt president kan finne på. Og det kommer sikkert mer. For disse opprørene har langsiktige planer, og de oppfordrer folk i byer og på landsbygda til å stikke kjepper i hjula for den nye presidentens politiske planer. Vi skal merke oss at dette ikke er et opprør fra grasrota i USA, men fra en kulturell elite med gode kontakter til politikere og pengemakt. De tapte presidentvalget, og nå blåser de seg opp som dårlige tapere. Og takk for det!

Takk og pris også for at det fortsatt finnes fagfolk av typen Brent Benjamin, som har dømmekraften og motstandskraften intakt. Det er faktisk oppløftende å se at noen beholder fatningen i et så politisert kulturliv som det vi nå ser sprer seg i det amerikanske samfunnet før presidentinnvielsen 20. januar. En slik faglig motstand ville vi neppe ha sett her hjemme. Våre museumsledere er som politiske værhaner og følger den vinden som alltid er kultur- politisk korrekt.

Mest lest

En stille invasjon