Det er en stund siden NRK og Ap svermet for Tyrkia og Erdogan, men å bryte med den islamistiske landsfaderen gjør vondt. Sidsel Wold sliter.

VGs journalist Ingeborg Huse Amundsen studerer for tiden ved universitetet i Istanbul. Hun etterlater ingen tvil om hvilken vei vinden blåser:

En ting er å fjerne hindringer for fri religionsutøvelse for den enkelte. En annen ting er å bygge motorveier for statlig islam.

Institusjoner som Ataturk bygget for å temme islam, er blitt motorer i islamiseringen:

I 1924 opprettet de et eget religionsdirektorat, populært kalt Diyanet. Over 50.000 statsansatte ble satt til å ha stålkontroll på moskeer og imamer. Direktoratet valgte hvem som fikk bli imam, og gjorde seg uunnværlig ved å være de moské-ansattes lønningskontor.

For Atatürk var dette et politisk redskap for å begrense islam. Dagens Diyanet er det motsatte: En promotør av islam.

Med islamske partier på fremmarsj siden 1970-tallet, har religionsdirektoratet est ut av alle proporsjoner. I dag er det som skulle være en sekulær bremsekloss blitt en religionspusher: Siden 2006 er budsjettet blitt mer enn firedoblet (rundt 13 milliarder norske kroner i 2015), staben har vokst til rundt 150.000 ansatte og antall moskeer i Tyrkia er i dag 85.000, mot 60.000 for 30 år siden.

Religionsdirektoratet har nå en egen 24-timers TV-kanal, «hotline» for råd om islamsk livsstil, og profil på Facebook, Twitter og YouTube. For ikke å glemme at direktoratet eksporterer «tyrkisk, liberal islam» til land som Tyskland, Frankrike, USA og Kina ved å sende ut imamer og bygge moskeer.

Man må spørre Amundsen og VG: Hva skal forhindre at den norske toleransen for islam gir rom for samme utviklinng i retning en stadig mer dominerende islam?

Finnes det noe historisk eksempel på at islam har begrenset seg, avpasset seg og avfunnet seg med å spille annen fiolin?

Et slikt spørsmål ville være logisk ut fra Huse Amundsens fremstilling. Men hverken hun eller avisen hennes stiller spørsmålet.

Så får andre gjøre det som ser varsellysene blinke for et lite land på 3,7 millioner nordmenn.

Hensikten med å slippe islam til er like god i Norge som i Tyrkia.

Forbudene er blitt opphevet i tur og orden etter at Erdoğans parti AKP kom til makten i 2002. Noen vil kanskje si at dette gjør Tyrkia mer sekulært; jo større religions- og trosfrihet folket får, desto mer inkluderende og ikke-religiøs fremstår staten.

Nå er rollene byttet om:

Vel framme på det statlige universitetet hilser jeg på studievenninner med hodeskaut. For seks år siden hadde de ikke sluppet inn portene. Flere av dem drømmer om jobb i det tyrkiske utenriksdepartementet. For tre år siden hadde det ikke en gang vært vits i å drømme. Tilslørte kvinner fikk ikke jobb i det offentlige. Nå kan de bli politi og håndheve loven som tidligere utestengte dem.

Det ligger en uro under Huse Amundsens beskrivelse. Kanskje parallellen til det lille landet hun kommer fra er litt for klar?

Den forrige rød-grønne regjeringen ønsket å tillate hijab i politiet. Mye tyder på at Norge vil få fritt frem for hijab i offentlig sektor, og den private vil måtte følge etter.

Norge burde forstå konsekvensene. En annen VG-journalist Per Olav Ødegård skriver at krigen i Midtøsten bare såvidt er begynt, at man kan vente at den vil fortsette i tiår fremover. Forstår han hva det betyr for Europa? Her svinger man fra den ene ytterlighet til den andre.

Europa er allerede ved å bli sugd inn i Midtøstens malstrøm. Burde ikke det tilsi at man besinner seg?

Erdogans Tyrkia er det nærmeste man kommer en moderne fascisme.

Hans datter var nylig på besøk i USA.

Sümeyye Erdoğan Bayraktar, daughter of Turkish Islamist dictator Recep Tayyip Erdogan, at the Muslim American Society (MAS)-Islamic Circle of North America (ICNA) annual convention this week in Chicago.

Datteren forsvarte farens brutale undertrykkelse på hjemmebane og hevdet at Gülen-bevegelsen er farligere enn IS!

“The fact is, every person regardless of their profession has to face the full consequences of law if they have links to a terrorist organization or promote criminal terrorist propaganda,” she asserted.

“There is not one journalist in Turkey who has been imprisoned for journalistic activities nor for criticizing the president.”

Of all the journalists imprisoned around the world, one-third are in Erdogan’s prisons in Turkey:

She also used her speech in Chicago to attack the supporters of her father’s stated enemy (and former ally) Fethullah Gulen, going so far as to claim that they were worse than the Islamic State:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/tyrkia/farvel-det-sekulaere-tyrkia/a/23882441/

https://pjmedia.com/homeland-security/2016/12/28/turkish-dictators-daughter-defends-press-purge-at-us-islamic-convention/