Kommentar

Den tyske regjeringen har planlagt å utdanne imamer ved tyske universiteter, slik at disse igjen kan bidra til en bedre integrasjon landets unge muslimer. Integrasjonsprogrammet truer imidlertid med å skape konflikt mellom Tyskland og Tyrkia og med muslimske organisasjoner.

Thilo Sarrazins dystre konklusjoner i boken Tyskland avskaffer seg selv har skapt en heftig debatt om hvorfor så mange av landets muslimer mislykkes; på skolen, på arbeid og i samfunnet. I juni kom også kriminologen og tidligere justisminister Christian Pfeiffer med nedslående nyheter: hans omfattende studie av 45.000 tenåringer fra fra 61 byer i forskjellige regioner i landet, viste at gutter som vokser opp i religiøse muslimske familier har større sannsynlighet for å bruke vold. Til tross for at studien korrigerer for utdanningsnivå, levestandard, følelse av integrasjon og andre sosiale faktorer, viser den en betydelig sammenheng mellom muslimske gutters religiøsitet og tilbøyelighet til vold.
Pfeiffer tilskriver resultatet ulike forestillinger om maskulinitet og undervisningen i islam: – Den muslimske religionen fremmer aksept av macho-kultur, konkluderer han. Pfeiffer viste også til landets imamer, som vanligvis kommer fra utlandet og sjelden snakker tysk eller har noen forståelse av landets kultur: – Vi må forhindre at forsøk på integrering blir ødelagt av imamer som fremmer historier fra den tyrkiske provinsen og reaksjonære forestillinger om maskulinitet.

I tillegg viste studien at muslimske ungdommer i større grad er isolert fra det tyske samfunnet, og Pfeiffer mener at alle som ønsker å endre dette, må starte med imamene.

Det er nettopp hva den tyske utdanningsministeren, Annette Schavan, akter å gjøre ved å iverksette et program utviklet av Det tyske rådet for vitenskap og humanoira – et uavhengig rådgiviningsorgan for Tysklands statlige- og føderale myndigheter – så raskt som mulig. Under dette programmet vil imamer bli utdannet ved to eller tre tyske universiteter, i henhold til gjeldende pensum i landet. I tillegg til teologi skal de nye imamene også studere utdannelse- og samfunnsorganisering. Hvilke universiteter som skal motta regjeringsstøtte for programmet, vil bli avgjort i løpet av de nærmeste ukene.

Programmet har bred politisk støtte, men hvorvidt det vil fungere gjenstår å se. Selv om alt går etter planen, kan de universitetsutdannede imamene ende opp som arbeidsledige. De fleste moskèene har ikke råd til å ansette en lønnet imam, og baserer seg enten på frivillige eller imamer som finansieres fra utlandet – ikke sjelden av tyrkiske myndigheter:

An older man is sitting up very straight in a lecture hall at the University of Osnabrück, in northwestern Germany, listening to the speakers on the stage describe their visions. Abdul-Jalil Zeitun, 62, a real estate agent and a volunteer imam at the city’s Ibrahim Al-Khalil Mosque, has a dream, which is why he is attending this open house for Islamic preachers. Zeitun, together with about 90 fellow imams from all over Germany, hopes to attend the first training sessions for imams at a German university this October. But only 30 slots are available.

Zeitun, a native of Syria, is interested in collecting new ideas on working with young people at the university. But most of all he has dreams of his son Hilal, 17, becoming one of the first imams with a real German university degree. Hilal, born and raised in Germany, is a good student, has Christian and Muslim friends, and has been active in youth programs at his mosque for years.

But his father fears that this dream will never become a reality. It is still unclear how imams trained at the university «can expect to feed a family» in the future, says Zeitun. Because Muslims don’t pay Germany’s church tax, most mosque congregations can only afford volunteer imams or those funded from abroad. But for university students, a net monthly income of €2,000 ($2,597) is the minimum starting salary needed to make the years of study worthwhile, says Zeitun, «or else no one will do it.» Zeitun has already decided that he will advise his son to study medicine instead.

Universities in six German states are applying for Schavan’s incentive money to develop centers for Islamic studies. In addition to training imams, the new theological institutes will produce religion teachers and new scholars for the future. The universities in Osnabrück, the nearby city of Münster and Berlin see their chances of receiving the funding as particularly good.

To ensure that the imam-training programs get off to a successful start, it is critical that state governments, Islamic organizations and mosque associations clarify the job prospects they will be able to offer graduates. Uwe Schünemann (CDU), interior minister of the northwestern state of Lower Saxony, has proposed that the new imams be offered half-time jobs as religion teachers in schools. This would enable state and local governments to share the costs, an idea that appeals to Schavan. But a nationwide discussion about Schünemann’s idea hasn’t even begun yet.

Men hvis utdannelsen blir en realitet, sitter man sannsynligvis med et annet problem: bare en håndfull islamske organisasjoner støtter det planlagte imam-programmet, og de som gjør, gjør det halvhjertet. Ikke en eneste representant for organisasjonen Turkish-Islamic Union for Religious Affairs (DITIB) – den største islamske organisasjonen i Tyskland – deltok på det åpne møtet i Osnabrück. Og Erol Pürlü, som representerte Association of Islamic Cultural Centers (VIKZ) under paneldebatten, valgte sine ord med omhu, og sa at det ville være fornuftig å tilby «tilleggsutdannelse» for VIKZ-imamer på området for samfunnsutdannelse.

Da han ble bedt om å klargjøre hva han mente, innrømmet Pürlü at man ikke hadde til hensikt å gi opp VIKZ’s interne imam-skole, som underviser i en konservativ form for islam med mystiske elementer. Byrået for beskyttelse av ungdommer har tidligere slått alarm hva angår VIKZ’s lokale organisasjoner, og i Hesse og North Rhine-Westphalia har illegale VIKZ-internatskoler til og med blitt stengt.

Det er mulig at VIKZ bare er interessert i å sikre seg regjeringens godkjentstempel for deres egne imamer: «Vårt mål er universitetenes anerkjennelse av vår teologiske imam-utdannelse», sier Pürlü, som legger til at VIKZ kanskje kunne «samarbeide» med tyske universiteter om deres utdannelsesprogram.

The Osnabrück open house for imams revealed how widely the objectives of individual imams in attendance varied. Bülent Ucar, a professor of Islamic Religious Education, vehemently advocates a complete university degree program for imams. In his view, the two-semester training program is merely a confidence-building measure, a first step «to get to know one another.» But others believe it should be the only step.

Islamske organisasjoner forsøker allerede å underminere det planlagte programmet med lumske og målrettede angrep. På et kontor ved et tysk universitet myndighetene håper å endre til et senter for islamstudier, viser en akademiker frem et brev. Det er et ondsinnet, kanskje truende brev, hvilket er årsaken til at læreren ikke vil ha sitt eller avsenderens navn på trykk. Brevet er fra en islamsk organisasjons hovedkvarter.

Avsenderen skriver rett ut at akademikeren må slutte å komme med kritiske bemerkninger om den aktuelle organisasjonen i intervjuer, og advarer om at dersom han nekter, vil organisasjonen dessverre bli tvunget til å utfordre hans akademiske kvalifikasjoner.

Fiendtligheten viser hvilket dilemma de politikerne og akademikerne som innser at enhver imam-utdannelses suksess beror på de islamske organisasjonenes samarbeid står overfor. Faktisk er ikke slike programmer en gang mulige uten deres støtte, fordi mange menigheter ikke vil akseptere en tysk-utdannet imam. Det er «virkelig fare» for at programmet vil produsere avgangselever uten utsikter til ansettelse, forutsier Ünal Kaymakci, viseformann for Islamic Religious Community of Hesse (IRH), som lenge har vært under observasjon av Office for the Protection of the Constitution, Tysklands innenriks etterretningstjeneste.

Er Tyrkia motstandere av imamer utdannet i Tyskland?

Å utdanne imamer ved tyske universiteter truer også med å skape en større interessekonflikt mellom regjeringene i Tyskland og Tyrkia. Islamforskeren Michael Kiefer uttrykker mistanke om at Tyrkia forsøker å opprettholde sin innflytelse over imamer i Tyskland og derfor på innvandrere av tyrkisk herkomst gjennom landets Direktorat for religiøse affærer (Diyanet).

År etter år sender Diyanet hundrevis av tyrkiske tjenestemenn for å jobbe som imamer i de 896 DITIB-miljøene i Tyskland. Disse imamenes seremonier ifb med tyrkiske helligdager og patriotiske taler styrker ofte immigrantenes bånd til deres tidligere hjemland. «Sannheten er at Diyanet og DITIB er motstandere av en tysk imam-utdannelse basert på Vitenskapsrådets konsept, medmindre de får en nøkkelrolle i utformingen av pensum og utvelgelsen av personell», sier Kiefer.

Noen moskègjengere sier seg enige i Kiefers teori. «Alle her ville like å se imamer fra tyske universiteter, heller før enn senere», sier Özay Karabulut (39), talsmann for de 16 DITIB-miljøene i Duisburg. I følge Karabulut er det ekstremt krevende å «konstant integrere nye tyrkiske imamer.» Ikke desto mindre blokkerer senior-representanter fra DITIB og Diyanet alle betydelige endringer», legger han til. «De er redde for at de vil miste kontrollen over miljøene hvis de ikke gjør det», fortsetter han. En talskvinne fra DITIB sier at anklagene er grunnløse.

Som direktør for utenlandsavdelingen av Diyanet, er Ali Dere ansvarlig for å sende imamer til Tyskland. I sommer reiste han til Cologne for å delta på et møte med Rådet for vitenskap og humanoira. Dere velger sine ord nøye: «Vi støtter Vitenskapsrådets initiativ», sier han. Betyr det at Diyanet støtter imam-utdannelse ved tyske universiteter? «Det er ikke spørsmålet som blir stilt,» svarer han.

Diyanet og DITIB ville like å se imamer fra Tyskland, sier Dere, men legger til at de også kunne lære yrket sitt på seminarer i Tyrkia eller i menighetene. «Vi blir nødt til å bestemme hvilken metode som er den beste,» sier han. Med andre ord, inntar de islamske organisasjonene en «vent og se-holdning» og håper at saken vil løse seg selv?

Det er et enormt behov for velutdannede imamer. Importerte imamer fra Tyrkia sier at de føler seg godt utrustet til å jobbe i de tyske menighetene. For å forberede seg til oppholdet i Tyskland deltok den tyrkiske imamen Aktürk på et seminar hos Konrad Adenauer Foundation, en tenketank med forbindelser til regjeringspartiet CDU, og fullførte et kræsjkurs i tysk. Nå vet han at Berlin er hovedstaden i Tyskland og at en kvinne regjerer landet. Han kan også si «jeg elsker Tyskland» på tysk. Men spesielt unge muslimer venter mer av en imam, sier religionslærer og imamekspert Ceylan.

Forbyr koranen unge menn å ha en kjæreste før ekteskap? Må enhver religiøs pike bruke hijab? Hvor finner man hjelp til en bestevenn som har alvorlige stoffproblemer? Unge muslimer trenger velutdannede, veltalende predikanter med gode forbindelser i nabolaget, folk som er «kjent med deres livs realiteter», sier Ceylan.

Mangelen på slike integrasjonsfigurer gir muligheter for mennesker som Pierre Vogel, en tysker som en gang i tiden trente for en karriere som profesjonell bokser. I dag sitter han i en moskè i byen Mönchengladbach. Han ser ut som en imam fra islams tidlige dager, med rødt skjegg som flommer utover hans lyse kappe.

«Vi er ikke i Tyrkia her,» sier den 32 år gamle muslimske konvertitten. Som barn gikk han på en katolsk skole i Cologne og deretter en sportsorientert internatskole i Berlin. Imamer er nødt til å forstå livet i Tyskland, ellers vil de ikke ha noen suksess med unge mennesker, sier Vogel, som selv er en selvutnevnt imam.

Vogel er kjent med livet i Tyskland, og han appellerer til unge tyske muslimer – mye til etterretningstjenestens misnøye. Eksperter regner Vogel som salafist, en gruppe med fundamentalistiske tendenser. Deres imamer preker isolasjon i stedet for integrasjon, og deres teorier er ansett som fiendtlige til demokratiet. «For unge mennesker som søker en retning,» advarer Ceylan, «kan kontakt med denne typen imamer være det første steget på veien mot islamistisk vold.»

German domestic intelligence agency believes that organizations in Vogel’s milieu are strongly opposed to integration. In January, prosecutors searched his apartment, because he had reportedly distributed an essay on women in Islam that was liable to adversely influence young people. Vogel says the charges are unjustified. Authorities citing building regulations have since closed the mosque he was using in Mönchengladbach. But Vogel, whose world tends to revolve around the Internet, was unimpressed.

Vogel’s messages, disseminated on the Internet or on the fringes of rock concerts, sound simple enough. Some 80 percent of German Muslims, he says, don’t practice Islam correctly. What he means by correct is that men should be wearing beards and women headscarves. And if it is written in the Koran that a man can marry four women, no one can claim that this is no longer applicable today, Vogel pontificates.

In the face of such resistance, how is the kind of imam-recruitment program envisioned by politicians in Berlin supposed to work? Initial ideas are already making the rounds at German universities. One idea is to involve the more recalcitrant of the Islamic organizations in the formation of the planned advisory councils at Islamic studies centers, and to tie their participation to certain conditions. One of those requirements would be that those who want to have a say in the appointment of professors would be expected to pledge to employ imams with German university degrees in their communities.

Radikale predikanter som Pierre Vogel samler allerede troppene for en mot-offensiv. Siden årskiftet har imamen økt sine anstrengelser for å rekruttere unge fans i moskèer i de storbyene, inkludert Berlin, München, Dortmund og Düsseldorf. I juni begynte Vogel å arrangere konvertering til islam på Facebook. I oktober planlegger den selvlærte imamen å tilby en skriftlig «islam-test» til studentene sine – den første i sitt slag i en tysk moskè. Så snart en student har bestått Vogels eksamen, er vedkommende kvalifisert til å rekruttere nye supportere i hele landet.

Han vet ikke hvor mye lenger han vil ha anledning til fortsatt preking i Tyskland, sier Vogel med et blekt smil. På grunn av det, legger han til, vil det snart «ikke være èn Pierre Vogel, men 1.000 Pierre Vogels.». Popstjernen blant radikale imamer etterlater ingen tvil om at han er interessert i intet mindre enn å sikre seg en ledende posisjon som islamtolker for unge muslimer i Tyskland.

Vogel sammenligner ubeskjedent sin anti-integreringsmisjon med Mahatma Gandhis. Med en feilsitering av den indiske frihetskjemperen, sier han: «Først ler de av deg, så ignorerer de deg og så vinner du.»

Der Spiegel: Imams Made in Germany
Will Efforts to Train Homegrown Muslim Leaders Fail?