Sakset/Fra hofta

Eivind Trædal, bystyremedlem i Oslo for MDG (Molbopartiet De Grønne), er en venstrehåndspolitiker med lang fartstid i tiøresmarxisme. Heldigvis har han et komikertalent, noe som kommer godt med nå når fremtiden ikke lenger er utopisk og rosenrød, men svart og dystopisk. Derfor gjelder det nå å reversere fremskrittet med godt humør, og røke ut svartskjorter og fascister, som fortsatt tror at fremtiden har noe å by på.

Venstresidens store tilbaketog etter murens og fremskrittets fall har ikke vært et oppgjør med noe som helst. Tilhengerne har bare skiftet skjorte, til en grønn sådan, trolig for å signalisere det evige forår som politisk prosjekt, mens hjernen er like rød som før. Eivind Trædal kjemper nå en innbitt kamp mot de reaksjonære kreftene i Norge og verden. Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen og Donald Trump er ifølge ham maktmennesker som må nøytraliseres. De sprer et sutreklima som infiserer folks hoder og forvandler dem til populister.

I Dagbladet, hvor ellers, har Trædal avslørt høyrepopulistenes nye, bakstreverske strategi, nemlig selvmedlidenhetstyranniet. De fremstiller seg som ofre og sanker politisk sympati og medlidenhet hos de maktesløse, en klassekategori venstresiden har snyltet på i årtier. Med denne avsløringen prøver Trædal å ta rotta på høyresidens ufine begrep om godhetstyranniet. Men det er ikke akkurat noen språklig genistrek han har klekket ut. Politisk sett minner den mest om molboenes metode for å skremme fuglene fra åkeren.

Nå er det ikke så lett å blande farger, men enhver med litt fargesans vet at rødt og grønt ikke går så godt sammen. Når de samrøres, får vi en grå og guffen substans, en ubestemmelig farge som ikke peker i noen som helst retning, bortsett fra seg selv og sin egen politiske impotens. Den rødgrønne blandingen er egentlig en avmaktens farge. Den har ingen perspektiver ut over sitt eget traurige tilbaketog, annet enn å frigjøre oss fra sivilisasjon og opplysning.

Går man Eivind Trædals selvmedlidenhetstyranni inn på klingen, er det ikke lett å se hvem uttrykket sikter mot. Han har sikkert en klar intensjon om hvem, men selvmedlidenheten og den konstante, misfornøyde sutringen har jo alltid vært venstresidens politiske varemerke. Etter at marxismens utopiske drømmeland havnet på historiens skraphaug, har de venstreradikale begynt å drømme om fortiden og et liv i edens hage, sammen med klassekameratene de grønne.

I dagens ideologiske klima er det en naturlig allianse. Venstresiden er politisk bankerott, arbeiderklassen har skiftet posisjon og blitt høyrepopulister, mens de grønne vil redde kloden med økofilosofi og intellektuell regresjon. De er parhester og premissleverandører for det reaksjonære tilbaketoget, til et nytt forlokkende tyranni. Høyrepopulistene, derimot, fører den sosialliberale og konservative tradisjonen videre, for historien beveger seg fortsatt fremover.