Debatt

Det har utviklet seg til en sport i å følge med på hva folk skriver på nett og vise det til andre. Men da i konteksten: «Fy søren – tenk å si noe sånt!» Delingen går fort og mange kappes om å ta mest mulig avstand. Striden er hard og det er bra for omdømme å fordømme. Noen ganger ender skjermbildet i opp avisen. Da gjerne pyntet med en ledende ekspert som er bekymret over utviklingen og ser på skjermbildet som toppen av et isfjell.

Frank sier høyt: «Hvem er det som skriver på veggen – vi er da voksne mennesker.» Så peker han på «Geir Arne er homo» og alle er helt enig – det er stygt å skrive på veggen. Mennesker er skrudd sammen slik – de sier ikke alltid hva de tenker. Slik som at Geir Arne går i rare klær og drar på telttur med venner. De er opprørte over at noen begår hærverk.

For journalister er sosiale medier en gavepakke, en trenger ikke engang å reise seg. De kan sitte på Facebook hele dagen og vente på at noe skal skje. Slik som stygge kommentar om et dobbeltdrap. Det kunne vi ha vært foruten – om da ikke noen tok skjermbilder og spredde det. Det gikk som ild i tørt gress og hele landet fikk høre det. Også familie, venner og nærmiljø. Folk som skriver slikt kan være rusa eller ha en sinnslidelse. Noen har til og med en diagnose: Tourette syndrom. Eller at en sier noe for å provosere eller for å være morsom. Tar man en kommentar ut av kontekst kan den ofte få en annen mening. I retten holder det ikke med ett skjermbilde, de krever en utskrift av hele tråden.

En utilsiktet konsekvens ved å dele skjermbilder er at en bidrar med å formidle noe. Om vi går inn på hermeneutikk eller tolkningslære. Folk oppfatter ting forskjellig. Summen av arv, miljø og erfaring. Ingen tenker likt, slik som Rorschach-testen. Psykologen som gir pasienten blekkflekker og ber dem fortelle hva de forestiller. Spredning av skjermbilder kan ha den samme effekten. En får bekreftet noe. For eksempel at Geir Arne går i ullsokkene og har en fjær i hatten. Folk tenker sitt, men de sier det ikke høyt. Selv om det står skrevet på veggen.

Det å diskutere nyheter er en tradisjon som stammer fra tiden før internett. Da satt en med papiraviser rundt lunsjbordet og hadde sterke meninger. Det kunne bli høylytt og skape grobunn for uvennskap. Det kunne være ja og nei til EF eller NRK-monopolet. Venstre og Senterpartiet var motstandere av fargefjernsyn. Det var ting som skapte sterke meninger. Vi har vært igjennom uforsonlige strider slik som avhold- og målstriden. Men i dag har mye av diskusjonen flyttet seg over på nett og der følger media etter. De tilpasser nyhetene for å få flest mulig klikk. Men alle snakker ikke samme språk. En intellektuell formulerer seg annerledes enn en sjømann. Men de lar seg sjokkere over av at sjømannen er vulgær. At han ikke kan snakke som folk.

De som sprer skjermbilder trenger kanskje et lim? Noe som samler dem, en ting alle er enige. En ytre fiende? Da glemmes indre stridigheter og en kan kappes om å være mest mulig enig.

Et skjermbilde ser tilsynelatende ut som et troverdig bevis. Men de er lette å forfalske. Så det er ikke gull alt som glimrer. En bør være skeptisk. Vent og se. Ikke la følelsene styre. Kanskje Geir Arne likevel ikke er homo, men kun en miljøverner. At det er derfor han går så rart kledd og drar på telttur med venner.

 

 

 

Les også

Den store hvite flokk -
Dramaturgi -
Red.: Frihetens vilkår -
Tilfellet Lars Gule -
God debatt -
Digitale nabokjerringer -
Jostein, du lyver! -

Mest lest

Sannhetskampen

Mot en ny fase av Exodus

Les også