bataclan-drepte

Bildet: Fra Bataclan etter massakren. Disse bildene slapp ikke ut rett etter fredag 13. men har kommet siden. De er svært brutale. Men dette er samme virkelighet som i går utspilte seg i Baluchistan. Hvis man vender blikket vekk, er man med å senke beredskapen. Slike hendelser er mulig i våre byer, og hva mer er: Ideologien som er drivkraften deles av titusener.
I går åpnet Bataclan-concert hall. Samtidig ble over 50 mennesker ved en sufi-helligdom drept i Baluchistan, og en Taliban-kriger klarte å ta seg inn i på Bagram-basen, den best bevoktede i Afghanistan.

Det er dette som gjør stemningen i Europa så dyster. Jihad er ikke lenger noe som utspiller seg i Midtøsten eller Afghanistan/Pakistan. Den finnes midt i blant oss.

Mediene vil ikke trekke trådene fra Bagram, Baluchistan til Bataclan. De har i stedet blitt enige om å utdefinere jihadistene som «ekstremister».

Det går ikke så bra. Vi hører daglige oppdateringer av krigen mot IS i Mosul og Raqqa. De er viktige fremstøt, men ser man nærmere på hvem som kjemper er ikke problemene over. Kurdere mot Raqqa og shia-milits og shia-hær mot Mosul.

Samtidig er jihad og islamisme blitt temaer som splitter oss. Den danske forfatteren Carsten Jensen og den norske frilanseren Anders Sømme Hammer har skrevet bok om Afghanistan, «Den glemte krigen». Jensen sier merkelige ting til Klassekampen:

ANNONSE

– Afghanistan vart ein fiasko, slik Irak og Libya vart det, men politisk har vi vorte nærare knytte til USA. Det danske forsvaret er omstilt til og drilla i asymmetrisk, global krigføring. Alt no er vi klare til innsats igjen, når bombene fell over Mosul og det sørlege Syria.

Dei to forfattarane er samde om at det var ein fatal feil å sjå på Taliban som ein terrororganisasjon, og ikkje som ei nasjonal motstandsrørsle utan aspirasjonar utanfor landegrensene.

– Likevel høyrer vi eit ekko av Taliban gjennom heile Midtausten. Vi kan ikkje ignorera at det finst eit folkeleg opprør mot moderniteten i heile regionen, fordi moderniteten her ikkje har «levert» kva han lover, seier Jensen.

Jensen og Hammer sabler ned den vestlige innsatsen og levner ikke regjeringen i Kabul noen ære. Den består av super-kleptokrater:

Ingen av dei norske eller danske tiltaka blir evaluerte eller overvaka, og stikk i strid med Røde Kors og andre hjelpe­organisasjonars innstendige råd og bøner, blir milliardane med bistand frå Vesten enno kanalisert gjennom den korrupte regjeringa. USA aleine har brukt 114 milliardar dollar. Det er meir enn Marshallhjelpa – på berre 30 millionar innbyggjarar.

– Christopher D. Kolenda, som har vore rådgjevar for det amerikanske forsvaret, kallar Afghanistan for «a predatory kleptocracy». Sara Cheyes, som har skrive bok om den afghanske staten, skriv at det ikkje er snakk om eit dårleg utvikla statsapparat, men «eit optimalt fungerande nettverk av kriminelle», samanfattar Jensen.

Ifølgje Hammer går det ikkje an å overvurdera korrupsjonen i Afghanistan. Det er dette unge menn som ikkje kan betala for ein plass i systemet, flyktar frå.

– Jamvel om den utanlandske krigføringa er over, vil bistandsinnsatsen halda fram. Både Noreg og Danmark har eit stort ansvar her, føyer Jensen til.

Med de premissene er det bare en konklusjon: Frigjøringsorganisasjonen Taliban må få overta Afghanistan. Men det spørsmålet stiller ikke Klassekampens journalist. De to forfatterne får legge premissene, men slipper å ta ansvaret. Hvordan kan man da etterlyse ansvar hos andre?

Under Vietnam-krigen hyllet venstresiden Vietcong. Taliban har det sittet langt inn å hylle. Bildene av kvinner i burqaer som henrettes på offentlige plasser har gjort en slik åpen sympati umulig. Men her ser vi et omslag. Er det sammenbruddet i Midtøsten og Vestens mislykkede nasjonsbygging som gjør at man våger å hylle Taliban?

Det har direkte konsekvenser for vårt eget samfunn.

Den samme Carsten Jensen mener at valget av Trump er Vestens selvmord.

Den samme personen kan i det ene øyeblikk omtale Taliban som frigjøringsbevegelse, og i neste fremstille Trump med Talibans verdisett. Hvordan forklare denne psykologien?

Vi våkner opp til Donald Trumps virkelighet – et kvinnehatende, rasistisk, voldsdyrkende, brutalisert og sannhetsfornektende samfunn, som med demokratiets egne midler avvikler demokratiet.

Jensen hengir seg til følelser man forbinder med det fenomenet han beskriver: Tøylesløse affekter. Ulv på tronen?

Det er for seint å advare mot Trump. Ulven er kommet, og den har satt seg på tronen. Fra nå av regjerer ulven, og demokratiets får løper rådvilt og brekende rundt. Vi går en polarisert tid i møte, og fellesskap blir nøkkelordet. Den som lykkes i å skape et nytt, troverdig fellesskap, som gir dem som er utstøtt, oversett og marginalisert selvrespekten tilbake, blir vinneren i framtidas forbitrede kamper. Sitter selvrespekten i hatet mot alt som er annerledes?

Jensen avskriver nasjonen. Den er historisk passé.

Nasjonalismen har ingen framtid. Den består ikke av annet enn lengselen etter fortidas tapte fellesskap, som den ikke vil være i stand til å gjenetablere i annet enn hatsk, demagogisk retorikk.

Den som kan presentere et nytt globalt fellesskap, vil ha gode muligheter, spår Jensen og etterlyser en slik visjon. Det er ikke vanskelig å se hva han legger opp til: Han kan bare ønske ummahen velkommen.

Denne selvpåførte svakhet er ikke noe som bare finnes i hodet på en dansk forfatter. Den finnes i høy grad i Europa. Da vokalisten i Eagles of Death Metal forsøkte å komme inn på Bataclan, ble han kastet ut.

«They came, I threw them out — there are things you can’t forgive,» Bataclan co-director Jules Frutos told AFP, as Sting was wrapping up an emotional reopening show to mark a year since 90 people were massacred there during a gig by the Californian band.

Eagles frontman Jesse Hughes — one of the two band members denied entry to the Sting concert — caused dismay in France earlier this year by suggesting Muslim staff at the Bataclan were involved in the gun and suicide bomb attack there on November 13, 2015.

Before the concert Frutos said that he was sick of listening to Hughes’ conspiracy theories.

«He makes these incredibly false declarations every two months. It is madness, accusing our security of being complicit with the terrorists…Enough. Zero. This has to stop,» he added.

Jesse Hughes har en viss rett til å uttale seg, siden han var vitne til massakren. Han har i ettertid sagt at det var flere merkelige ting han reagerte på før konserten. Folk som hang rundt som ikke hadde noe der å gjøre. Han tror jihadistene hadde folk på innsiden.

Men i mars kom han med en uforbeholden unnskyldning:

Earlier this year, Hughes apologised for suggesting that security guards were complicit in the attack. He told the Fox Business Network in March that six guards at the Bataclan never came to work on the night of the attack, and “it seems rather obvious that they had a reason not to show up”.

Afterwards in a statement, he said: “I humbly beg forgiveness from the people ofFrance, the staff and security of the Bataclan, my fans, family, friends and anyone else hurt or offended by the absurd accusations I made.

“My suggestions that anyone affiliated with the Bataclan played a role in the events of 13 November are unfounded and baseless – and I take full responsibility for them.”

Det var ikke nok for de som styrer Bataclan.

En del av Frankrike lider av Vichy-syndromet. De har tapt før kampen har begynt.

 

KlassekampenDagbladetThe Local

https://www.theguardian.com/world/2016/nov/13/bataclan-reopens-eagles-of-death-metal-singer-refused-entry-sting-jesse-hughes

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629