Sakset/Fra hofta

Ved de konservatives landsmøte i forrige uke så vi en britisk statsminister som tok grep. Theresa May hadde allerede nok selvtillit til å kunne la Boris Johnson bli utenriksminister. Bare dét var nokså modig, vil mange hevde. Amerikanerne gliste bredt da de fikk høre om utnevnelsen. Det gjorde nok ikke Tyrkias president Erdogan som helt sikkert hadde fått med seg Boris’ dikt om ham.

38d6cb7800000578-3809450-image-a-12_1474978211328

Boris ser litt fårete ut i møtet med «the wankerer from Ankara». Huff og huff, dette diplomatiet er vanskelig, folk kan jo ikke ta en spøk engang…

I 2007 skrev Boris Johnson at han ønsket seg Hillary Clinton som president. Han noterte seg forøvrig også at:

«She’s got dyed blonde hair and pouty lips, and a steely blue stare, like a sadistic nurse in a mental hospital…»

2592dbe000000578-2948096-image-m-62_1423670752512

«I only joked, you know…». Oh dear, oh dear, she is a bit frightening when she smiles too…

Slike utsagn blir ikke glemt. Og Washington Times bemerker også lakonisk at «Boris Johnson is an unusual candidate for the job».

Den nye britiske utenriksministeren har også uttrykt støtte til Assad i Syria og til Putin. I tillegg greide han i 2008 å beskrive afrikanere som «piccanninies» (sorte barn) med vannmelonsmil.

«What a relief it must be for Blair to get out of England. It is said that the Queen has come to love the Commonwealth, partly because it supplies her with regular cheering crowds of flag-waving piccaninnies,» he wrote. It also mentioned «watermelon smiles».

Det frittalende Boris kunne gått ubemerket inn som amerikansk presidentkandidat.

Det sier ganske mye om Theresa Mays styrke å velge Boris Johnson som utenriksminister i en tid hvor Storbritannias forhold til mange land vil måtte reforhandles. Kanskje har hun valgt å holde sine fiender enda tettere inntil brystet, slik at hun i det minste vet hva han driver med. Det er nemlig ingen grunn til å tro at Boris har sluttet å ønske å selv bli statsminister. Og kanskje er Boris nettopp mannen til å skape nye allianser i Europa hvor det politiske bildet raskt er i ferd med å endre seg. Boris snakker fra levra og han har allerede sagt at båtmigranter fra Afrika må returnes til Afrika. Her er han helt på linje med Østerrikes utenriksminister Sebastian Kurz, som nylig har uttalt det samme.

I sin tale på landsmøtet tillot Theresa May seg en liten fleip. Og den var om Boris: «Can Boris Johnson stay on message for a full four days? Just about.» Alle lo hjertelig, for de liker Boris og han slipper unna med alskens sprell. Samtidig fikk May sementert sin stilling som sjefen. Det er ingen som lenger er i tvil om at Theresa May er sjefen. Hun har samlet troppene og lover en tøff Brexit, ikke en myk en. I tråd med folkets valg, som hun sier.

Økonomien har enda ikke rast sammen, det skal strammes inn på innvandring, ingen EU-borgere skal kastes ut av landet, Big Ben slår hvert kvarter og britene ser litt mer optimistisk på fremtiden. Men Brexit er heller ikke iverksatt enda, det bør vel legges til. Theresa May sa i sin tale at de hadde en plan for Brexit, men hva denne planen gikk ut på, sa hun ikke noe om. Vel, det skal forhandles med et snurt EU som gjerne vil statuere et eksempel så det lønner seg vel ikke å vise frem alle kortene sine før det hele starter.

Brexit10

Det skjedde ikke. Landet gikk ikke under.

Theresa May har lyttet til det britiske folket som har sagt at de vil ut av EU, ha mindre innvandring og gjeninnføre de såkalte «grammar schools» (ungdoms- og videregående skoler for begavede elever). Men Theresa May har gjort enda et grep, hun frir til arbeiderklassen. Mens både Ukip og Labour er i ferd med å utradere seg selv, så benytter May anledningen til å bli en ny landsmoder.

I want to set our party and our country on the path towards the new centre ground of British politics…

Men det blir ikke så veeldig langt til venstre. Bare akkurat så langt mot sentrum at hun kan fiske de verdifulle stemmene som nå må velge mellom et Ukip hvor lederne dæljer løs på hverandre eller et Labour som kveles sakte men sikkert av kommunisten Jeremy Corbyn. Liberaldemokratene har ingen hørt fra det siste året. De har forsvunnet stille ut bakdøra.

May appellerer til de som arbeider, ingen får noe gratis:

No vision ever built a business by itself. No vision ever clothed a family or fed a hungry child. No vision ever changed a country on its own. You need to put the hours in and the effort too.

Litt a la «ask not what the country can do for you, but what you can do for your country», men ikke fullt så svulstig, for man er tross alt britisk.

3907154b00000578-3823042-it_is_mrs_may_s_second_speech_to_the_conference_in_birmingham_af-a-26_1475665311090

Theresa May kommer ikke til å la seg plukke på nesa.

Alle skjønner at ting ikke kan fortsette i samme spor. Det er det hverken økonomi eller vilje til. Det er nødt til å bli forandringer.

But change has got to come too because of the quiet revolution that took place in our country just three months ago – a revolution in which millions of our fellow citizens stood up and said they were not prepared to be ignored anymore. Because this is a turning point for our country.

Knock on almost any door in almost any part of the country, and you will find the roots of the revolution laid bare.

May viser at hun har fingeren på pulsen og at hun har empati.

I understand the frustration people feel when they see the rich and the powerful getting away with things that they themselves wouldn’t dream of doing. And they wouldn’t get away with if they tried. I understand that because I feel it too.

For de som foretrekker å lese talen til Theresa May, så finnes teksten her.

Theresa May er ingen globalist. Hun tror på nasjonalstaten. Det viste hun uttrykkelig da hun sa:

«f you believe you are a citizen of the world, you are a citizen of nowhere.»

Igjen har Storbritannia fått en statsminister som tør å mene noe. It was about time.