Historien om den irakiske ingeniøren Hamad Shoraidah (49) som gikk gradene i Aker-systemet og brukte tiden på jobben til å utvikle håndbøker for “ukonvensjonell” bruk av rakettvåpen, kunne vært hentet ut av Homeland-serien. Det er bare fantasien som setter grenser.

Men norske myndigheter, inklusive PST, og mediene og politikerne, synes å være mer interessert i å sette grenser for fantasien.

Etter 9/11 spurte amerikanerne seg selv. Hvordan var det mulig? Svaret var: Bitene i puslespillet var der. Men man klarte ikke sette dem sammen til et helt bilde. Man hadde ikke fantasi til å forestille seg det som skjedde.

Slik halser demokratiske samfunn etter jihadister, salafister og islamister, som ikke skyr noen midler, og som har tusenvis av tilhengerne plantet i våre samfunn.

Rozina-Ali-How-Homeland-Helps-Justify-War-on-Terror-1200x630-1450476752

Krigen er også blitt en propagandakrig, og den føres innenfra de etablerte redaksjonene i vestlige hovedsteder. Rozina Ali skrev i the New Yorker 15. desember 2015: How “Homeland” helps to justify the war on terror.  Hennes innstilling til war on terror:

ANNONSE

The good war has killed an estimated two thousand civilians through air strikes in Afghanistan and Pakistan alone. Air strikes in Syria, intended to hit ISIS, have killed two hundred and fifty civilians. And yet ten years of civilian deaths have raised little public outcry in the U.S.; instead, the tactic has been met with widespread public complacency and racism. In an effort to fight the “good war,” politicians have conflated terrorists and most Muslims and made claims ranging from the heartless (no refugees allowed in our country) and the chilling (evoking Japanese internment camps as a solution) to the surreal (banning Muslims from entering the U.S.).

Hvis man har en slik innstilling til Vestens krig mot terror, som nå har entret våre egne byer, hvilken side står man på da? Det svaret orker ikke den liberale eliten gi.

Carrie Mathison ville være like forvirret i en europeisk eller amerikansk storby som hun er i Islamabad eller Lahore. “De” er blitt “oss”, som Mark Steyn skriver.

Franske myndigheter hadde ikke fantasi til å forestille seg Bataclan slik norske ikke hadde fantasi til å forestille seg Utøya. Men der Breivik kun representerte seg selv – uansett hva noen diehards måtte mene – representerer jihadistene en hel bevegelse med flere konsentriske sirkler, hvor ytterkanten utgjøres av den store majoritet som deler en del av deres oppfatninger, i synet på vestlige verdier som f.eks. likestilling og ytringsfrihet.

Det er som vissheten om dette gjør at det inntrer en lammelse hos de som styrer.

Hvorfor skulle man ellers unnlate å informere om navnet på Hamad Shoraidah? Dommeren skar igjennom i Asker og Bærum tingrett og pressen fikk navnet. Men pressen har ikke sett seg tjent med å offentliggjøre det. Hvorfor ikke?

Hvis en innfødt skriver noe uheldig på Facebook går det ikke lenge før hans eller hennes navn og bilde er i mediene. Nå risikerer man også tiltale og dom.

Men hvis en ingeniør i Aker sympatiserer med IS og bruker sin kompetanse til å modifisere rakettvåpen, skal vi ikke få vite hvem det er.

I stedet inntrer mystifisering, det legges et slør over hans bakgrunn i Den irakiske nasjonalkongressen, INC, og man “forstår” hans motstand mot amerikanerne.

Shoraidah forsto den europeiske/norske venstresiden. Han gikk inn i SV og deltok i antiamerikanske demonstrasjoner. Slik leverte han en viktig legitimering av motstanden mot USAs engasjement. At det kunne skje en påvirkning, at antiamerikanismen har tjent som skalkeskjul for krefter som ikke vil Vesten vel, har man ikke kunnet forestille seg.

Eller: Man er ikke interessert i å vite.

Det er egentlig det mest alvorlige ved den antiamerikanismen og anti-israelismen som har vokst frem i Europa de senere år.

Disse metodene – infiltrasjon gjennom trojanere – er velkjent fra den kalde krigens dager. Sovjet drev slik påvirkning fra første stund, med kommunister og sosialister og venstreorienterte som instrumenter, og ikke alle var nyttige idioter.

Nå er det islamister, salafister og jihadister som fører krig. Men vestlige politikere tør ikke ta ordet i deres munn. De tør ikke fortelle europeerne at de befinner seg i en krig og at krigen mot IS i Syria og Irak kan føre til mer terror i Europas byer. Den ville kommet uansett, men bombingen av jihadister virker motiverende på muslimer i Vesten, og det er langt flere som sympatisører enn det myndighetene liker å snakke høyt om.

En av dem var en ingeniør i Aker-systemet, som arbeidet med Johan Sverdrup-feltet, ifølge ham selv.

Det spørsmålet norske myndigheter og norsk presse ikke tør stille er: Hvem kan vi stole på?

Det er livsfarlig, for bare det å stille det vil rive tilliten vekk under bena til muslimske kolleger og integreringen. Tror de.

Men hvis det ikke stilles vil tilliten svekkes enda mer. Shoraidahs manualer var ment for bruk. I Irak eller Europa? Siden IS har gått til krig i Europa kunne det like gjerne vært her.

Det er for grensesprengende for norsk fantasi.

Det er – for å sitere et klokt menneske – som om nordmenn ikke er tilstede i sine egne liv.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629