I mange tiår har kulturen vært en vekstnæring. Den tiltrekker seg stadig nye aktører og utøvere, selv om inntektene aldri går i pluss. Norsk kultur er et underskudsforetagende som må driftes med offentlige midler i tråd med statens kulturpolitikk. Ikke alt og alle i kulturlivet får statlig støtte, det har ikke staten penger til, allikevel vokser antallet kulturaktører, følgelig også behovet for mer penger fra det offentlige.

Med Høyre ved statsroret har det vært tatt initiativ overfor det pengesterke næringslivet om å bistå kulturlivet med sponsormidler og annen støtte. Det er et godt initiativ. Men ikke alle kulturfolk vil ta imot sponsorpenger fra hvem som helst. Oljeindustrien og våpenbedrifter er svartelistet, av moralske grunner. Protestfestivalen Motvind og aksjonsgruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv, flagger en slik moralsk opposisjon, og det med stor indignasjon.

Å ta imot statlige midler via Kulturrådet og andre offentlige etater er derimot helt i orden, selv om pengene stammer fra statlige eierskap i oljeindustri og våpenproduksjon. Det moralske standpunktet gjelder altså ikke absolutt, for ikke alle penger er like skitne, bare når de deles ut som sponsormidler fra nevnte industrier i statlige eie. Hverken protestfestivalen eller aksjonsgruppa ønsker å reklamere for de statlig eide industriene, selv om pengene fra det hold også finansierer Kulturrådet og det øvrige kulturbudsjettet, en pott de mer enn gjerne henter støtte fra.

ANNONSE

Med tanke på at hele kulturpotten også består av penger fra olje- og våpenindustri, blir den moralske argumentasjonen fra protestfestivalen og aksjonsgruppa ganske tynnslitt. Ja, her lukter det av taktisk dobbeltmoral. Søker de pengestøtte fra Kulturrådet, betyr det jo at de indirekte reklamerer for de industriene de vil nedlegge. Man kan si at sponsormidlene her bare fordeles på et høyere nivå, på et politisk nivå. Noe som gjør det enklere for disse øko-fascistene å fremstå med rene hender, skjønt de moralsk sett taler med to tunger.

Det er selvsagt greit å kritisere oljeindustri og våpenproduksjon, men den må fremmes på et politisk nivå og ikke maskeres som en moralsk problematikk. I dette tilfelle som en dobbeltmoralsk strategi, der de statlige industriene fremstilles som umoralske aktører i det nasjonale næringslivet. Hvorvidt Norge fortsatt skal drive oljeutvinning og våpenproduksjon, er noe man bør drøfte på et politisk nivå. Her kan man også kritisere staten og de politiske partiene, men da med bedre belegg enn venstreorientert bedehusmoralisme.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629