kennedy.dallas.22.11.1963-1024x576

Dallas er et omen i amerikansk politik. John F. Kennedy ble skutt i Dallas 22. november 1963. 53 år senere blir fem politimenn drept mens de bevokter en demonstrasjon mot dem selv.

Disse drapene markerer slutten på Obama-epokens store Fortelling om at man kan ha i pose og sekk. Man kan både åpne grensene og tro man kan unngå terror. Man gjør kritikk av politiet til en hovedsak og tror at sikkerheten i gatene vil være den samme.

Dallas markerer at denne både-og-politikken har havarert. Denial died in Dallas, skriver Ricardo Fernandez i en meget powerful kommentar på pjmedia.com.

Det er Obamas politikk som går ned. Han har hele tiden vært for å gi statsborgerskap til illegale innvandrere, han har nektet å ta ordet radikal islam i sin munn, han har ved flere anledninger tatt parti med sorte ofre for vold. Ferguson ble et symbol, fulgt av flere byer, men Obama har ikke besøkt hjemmene til drepte politifolk.

ANNONSE

Dallas markerer at denne politikken har kommet til veis ende. Det amerikanske samfunn er bygget på tillit, til institusjonene, mellom borgerne. Den er loslitt. Man kan ikke få noe for ingenting. Obamas identitetspolitikk har bit for bit ødelagt tilliten,

“What if I told you,” asks a Matrix-themed photo meme circulating on Facebook, “that you can be against cops murdering citizens and citizens murdering cops at the same time?” To that one might reply that the America in which that was possible might have died in Dallas, Texas in the last few hours.  The age of the zero sum game may have arrived with a vengeance.

Krisen er den samme i Europa. Også her gir EU og den politiske elite inntrykk av at man kan ha alt: Man kan både overføre makten til Brussel og beholde demokratiet. Man kan importere millioner av muslimske migranter og lihevel beholde velferdsstaten og et tolerant samfunn.

Erkjennelsen er den samme som i USA etter Dallas: Det er ikke mulig.

Derfor stemte britene nei til EU. Det er en mavefølelse, en hjertesak. De stoler ikke lenger på hva politikerne sier.

Høyst sannsynlig vil amerikanerne reagere på samme måte, uansett hvem som skulle vise seg å stå bak: Det er nok nå.

At politikerne nekter å ta signalet undergraver den politiske legitimiteten. Ved å stemple folks bekymringer som rasisme og islamofobi har de selv bidratt til å gjøre sunn samfunnskritikk til et tegn på illojalitet og ekstremisme. Denne stempling av demokratisk opposisjon blir tydelig etter Dallas, slik den ble tydelig etter Brexit.

Folket går sin vei.

Most of all it is the product of a collapse in legitimacy that has soured the public on nearly every institution: the political parties, the Supreme Court, the presidency, the police and the FBI.  Now at the very moment when the public needs to trust someone the question is: who can you trust?

Identitetspolitikken tror at friheten er grenseløs, at alle kan få gjøre hva de vil. Realisere seg selv. Den gamle hippiedrømmen er blitt offisiell politikk.

Men det er ikke noe som heter en free lunch.

The security system of America is trust, which manifests itself in legitimacy which in turn makes it possible to govern a huge nation largely on consent. The mistake was to believe it was possible to play the identity card endlessly, to set one against another, to destroy trust — without consequences.

Krise

Dallas avslører hva som skjuler seg bak den politiske korrektheten. Folk oppdager plutselig at alle de fine ordene kun er en fasade.

The public is suddenly face to face with the realization that the solid status quo is a fragile facade that might at any moment dissolve into something unrecognizable.  It’s a veneer masking a crumbling structure.

Mediene og politikerne har kynisk spilt på den frykt en slik free-fall-situation utløser: Først anklaget de Nigel Farage for å spille på frykt, så sa de at hele Vesten var truet av Brexit. Det fortsetter under NATO-topmøtet i Warszawa. Folk skal skremmes til å gå tilbake på sine ønsker. Bevegelsen mot høyre skal stanses.

Det er en elite som ikke forstår hva den selv har skapt, som taler slik. Det er deres hodeløshet som truer Vesten, ikke folks forsøk på å si ifra.

Den store Fortelling som Obama introduserte i valgkampen i 2008, ligger i ruiner.

Dallas leaves the Narrative with no place to go.

De vil forsøke seg med mer av det samme. Men denne gangen vil ordene klinge enda hulere enn før:

Or maybe we can listen to another speech about how hatred is on it’s last legs? There’s nowhere to turn without admitting failure. Or perhaps we can just change the subject and talk about the war on women and Christian hatred? What’ll it be? It’s always worked before, maybe it’ll work again.

Obama vil forsøke, slik EU forsøker. Men kraften i deres historier blir svakere og svakere. De er blitt kontraproduktive. Det vil bli tydelig at de lever på lånt tid.

The status quo has been living on borrowed money and borrowed truth.  It is now living on borrowed time.

 

 

https://pjmedia.com/richardfernandez/2016/07/07/denial-dies-in-dallas/

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629