The-Bridge-on-the-River-Kwai-03-1

I følge legenden sier engelskmennene på dager med tåke at «nå er kontinentet isolert». I dag kan de si: «Nå føler kontinentet seg jammen alene.» For engelskmennene tenker av og til på seg selv som Alec Guinness i «Broen over Kwai». De ser substans i formen, de er stolte, arrogante og resolutte helt til the bitter end.

De unge verdensborgerne er annerledes, de har mindre nasjonalkultur og historisk ballast. Men for dem som er eldre enn førti år, er det en kilde til stolthet å være veldig engelske og lite europeiske. Det er Englands selvgodhet som øy.

Sett fra de hvite klippene ved Dover, er de geografisk isolert, men den enorme vekten av landets identitet gjør det uunnværlig. Uten England mangler Europa en så viktig del av sin identitet at kontinentet virket rammet av en sykelig melankoli – med en dæsj panikk.

ANNONSE

Det er som om hundreårskrigen fortsatt pågikk, som om skismaet mellom Tudorene og kirken fortsatt var bestemmende for beslutningen om å gjøre slutt på enhver avhengighet av kontinentet, som om Margaret Thatcher med sin avvisning av fellesvalutaen og Schengen fortsatt stod der på vakt.

At britenes nei til Europa gikk seirende ut, har ikke med klasse å gjøre, ei heller med interesser. Det er snarere en følelse, en historisk bevissthet, et livsvalg. De unge har tapt mens den vestlige verden har fremhevet dem som ubestridte foregangspersoner. Det var de unge mellom 18 og 24 som stemte for «remain», og selv blant velgerne mellom 25 og 49 år var oppslutningen 56 prosent, i følge undersøkelsene.

Men 56 prosent av den gamle garden mellom 50 og 64 stemte «out», og 51 prosent av dem over 65. Anbefalingene fra fagforeningene ble ikke avgjørende for disse, ikke engang i Midlands eller de gamle industridistriktene.

Gitt antieuropeernes alder kan man si at folkeavstemningen er et uttrykk både for økonomisk misnøye og nostalgi for det tapre, unike England som «stands alone» – slik de gjorde etter Frankrikes kapitulasjon overfor Hitler i den annen verdenskrig – i kraft av sine væpnede styrker, sin imperiestolthet, de skrekkelige kidney pies, venstrekjøringen, pubene, Spitfirene og Virginia Woolf.

I motsetning til de kybernetiske, multimediale, multietniske og flerspråklige generasjonene, alltid rede til å blande seg og dele sine pengesorger med andre, ser de gamle engelskmennene på EU som en fremmed plage. Generasjonene som stemte mot EU, stemte snarere for Churchills fortid enn mot innvandringen eller for Farages høyreside. De er ikke redde for «blod, svette og tårer», men de hater å bli styrt av et mistrodd kjempebyråkrati med 14-15.000 funksjonærer, og EU-kommisjonen med sine 25.000 ansatte – alle med månedslønner mellom 2.300 og 16.000 euro.

Og hvordan kan engelskmennene synge Beethovens «Ode til gleden» på tysk? Hvordan kan de leve med tonnevis av lover og regler som EU produserer på løpende bånd?

Italia fortsetter å proppe i seg sitater fra Ventotene-manifestet. Det er tvilsomt om det finnes noen i England som noengang har lest dette manifestet, hvor nasjonalstaten beskrives som arvesynden, stinkende av blod og jord, og noe som må vrakes for å få en slutt på «forskjellene og privilegiene». England er ikke på bølgelengde med dette. Landet har derimot følt byrden ved institusjonenes håpløse byråkrati, lover og papirmølle.

Den moralske lammelsen som skyldes tilbaketrukkenheten hos landet som grunnla demokratiet og kapitalismen, har sannsynligvis vært avgjørende for europeernes vanskeligheter. Nå begynner kapittel nummer to.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 25. juni 2016. Fiamma Nirenstein er en italiensk-israelsk journalist, forfatter og politisk aktivist. Hun bor i Jerusalem.

fiamma-nirenstein

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629