image

Den som har levd noen år, minnes kanskje situasjonen på det tidlige 60-tallet, da nomenklatura startet opp forsøkene på å innlemme Norge i Fellesmarkedet, også kjent som EEC, EF og sist EU.

Det startet med endring av Grunnlovens § 115, som etter en opphetet debatt fikk denne ordlyd:

§ 115.

For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre denne Grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, bør, som ved behandling av grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer være til stede.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare har rent folkerettslig virkning for Norge.

(Opphevet ved vedtak 18 nov 1905, tilføyd ved grunnlovsvedtak 8 mars 1962 kunngjort 23 mars 1962, endret ved grunnlovsvedtak 2 feb 2006 kunngjort ved res. 3 mars 2006 nr. 270, 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613, 13 mai 2014 kunngjort ved res. 14 mai 2014 nr. 628, vedtak 27 mai 2014 kunngjort ved res. 20 juni 2014 nr. 778, endret paragrafnummer fra § 93)

ANNONSE

Kilde: Lovdata.

.

Den gamle paragrafen, opphevet i 1905, fastslo at Norge ikke var ansvarlig for annet enn sin egen statsgjeld.

§ 115 er den forfatningsmessige hjemmel for avståelse av norsk suverenitet  – «på et saklig begrenset område».

Det var ikke måte på – i følge nomenklatura – hvor ille det ville gå om vi ble stående utenfor med fisken vår (dette var før oljen) – og hvor flott det ville være å «bli med i Europa» (i.e – en del av Vest-Europa…).

Men så viste det seg at Storbritannia ikke fikk bli med (de Gaulle var visst ikke interessert), så da var det merkelig nok ikke så viktig allikevel.

Men Storbritannia fikk senere, etter at de Gaulle var ute av bildet,  komme inn allikevel, og danskene, som ville eksportere blant annet bacon, fulgte med. Vi fikk nu debatt om medlemskap i EF, som det da het blant tilhengerne (Det europeiske fellesskap, blant venner kjent som Felleskapet, og blant oss andre (/&%%¤ EEC).

Men Norge sa nei i 1972. Noen tar ikke et nei for et nei, så vi fikk omkamp i 1994. Norsk olje var meget interessant for kaksene i Bruxelles. Men resultatet ble atter et klart nei.

Med Storbritannias uttreden forsvinner ett av de viktigste argumentene for dansk medlemskap. Man merker seg også at enkelte østeuropeiske land (Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia) synes å ha merket at ulempene ved medlemskap langt overstiger fordelene.

Muligheten er avgjort til stede for at Fellesmarkedet/EEC/EF/EU kan rakne – eller i det minste omstruktureres.

Som vi vet var begynnelsen til EU Kull-og stålunionen fra 1951, i stor grad utarbeidet av de to hedersmenn Konrad Adenauer i Tyskland og Robert Schuman i Frankrike. De to land hadde triste erfaringer med kriger (spesielt om Elsass-Lothringen/Alsace-Lorraine). Tanken var god – i steden for å slåss om råvarene, skulle man samarbeide. Til stålproduksjon trengs både kull og malm.

Men etter hvert skulle det handle om mer enn kull og stål.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629