Molenbeek i Brussel er ikke det eneste stedet i Europa hvor jihadistene trygt kunne gjemme seg blant venner og kjente. I Frankrike har vi minst 100 slike nabolag, sier den sosialistiske franske ministeren Patrick Kanner. Det er nok et forsiktig anslag, det er allerede velkjent at Frankrike har 750 såkalte no-go soner. Også i England er det mange slike områder, særlig i de gamle industribyene i nord. For ikke å snakke om vårt naboland Sverige hvor parallellsamfunnene vokser i takt med migrasjonsstrømmen.

Dewsbury

Den lille britiske byen Dewsbury har produsert mange såkalte «home-grown» jihad-terrorister.

Hvordan denne situasjonen skal kunne løses, er det ingen som vet. Hvert land forholder seg til sine «lokale» problemer. De lokale problemene har allikevel mange fellestrekk som narkosalg, gjenger, selvjustis, hærverk, økende avstand til samfunnet rundt – både språkmessig og kulturelt, angrep på alle offentlige ansatte som postbud, ambulanser, hjemmehjelp, brannvesen og politi. Skoleverkene sliter med barn som ikke kan språket godt nok til tross for at de er født i landet. Den hvite «flukten» skjer ikke uten grunn. Og i byer som Dewsbury blir de som bor igjen ofte presset ut med tilbud om hussalg – i cash – helst 20% under markedsverdien.

Integreringen har feilet. Overalt. Og ingen vet hvordan dette skal reverseres. Det er urealistisk å snakke om å sende folk «hjem» når de er født i landet. Man kan heller ikke tvangsflytte folk. Våre demokratiske rettsstater gir ikke adgang til slike intervensjoner.

ANNONSE

Men noe kan man da gjøre. I det minste kan man slutte å forsterke segregeringen ved å ta imot enda fler, å fortsette henteekteskap, ved å tillate ekteskap mellom kusiner og fettere, ved å la muslimer ha egne skoler, ved å tillate og økonomisk støtte bygging av flere moskéer og «kulturhus».

Problemene blir ikke borte av seg selv selv om offentlig statistikk begraver sannheter, politiet kommer opp med koder som «291» eller at politikerne tror at alt er bra så lenge man ikke marsjerer i takt med nazi-hilsner. Det er reelle, samfunnsmessige raske og store endringer som skjer. Og endringene skjer raskere enn hva de «demokratiske» valgsystemene kan håndtere.

Valgsystemene er ikke bygget for store samfunnsomveltninger selv om velgerne reagerer raskt. Slik kan britiske Ukip måle opp til 20% blant befolkningen, men kun få 1 representant (winner takes all system- ingen utjevningsmandater) i parlamentet fordi velgerne ikke er geografisk konsentrerte, men spredt utover landet. Noe er seriøst galt når 3,8 millioner Ukip-velgere kun får én representant. Til sammenlikning hadde Skottland 4,2 millioner velgere som er representerte med 59 mandater. Somethings sucks.

I Frankrikes todelte valg kan alle som er mot et parti som Front National rotte seg sammen og stemme mot slik at de ikke har en sjanse med mindre de får over 50% av stemmene. I Sverige kunne sju partier inngå en avtale om å holde Sverigedemokraterna utenfor til tross for at de er landets 3. største parti. Og i Norge sliter vi med en sperregrense som er altfor lav og tillater at mikropartier kontinuerlig havner på vippen med altfor mye makt. Sperregrensen blir selvfølgelig ikke hevet fordi disse partiene ikke kommer til å stemme seg selv ut av Stortinget.

Mens Europas befolkning sliter med å bli hørt av politikere som ikke helt reflekterer befolkningenes politiske oppfatning, så øker terroren.

Man undrer seg hvor ille det må bli før realismen synker inn. Det er allerede klart at mange politikere og velgere aldri vil innrømme eller forstå at dette bærer galt avsted. Særlig gjelder dette ikke-folkevalgte i EU som ikke trenger å stå til ansvar for annet enn sine «etiske» grunnprinsipper.

Frustrasjonen kommer til syne i de skrekkelige «høyreekstreme miljøene» som fyller vakuumet i den politiske parti-representasjonen. Når det ikke engang hjelper å stemme, hva gjør folk? Jo, de demonstrerer. For noen er terskelen lav. De som ikke bryr seg om hva folk mener om dem, de som er vant med å ferdes i gjenger og noen har eksisterende nettverk som fotballsupportere. Hooligans og høyreekstreme blir de kalt. Det er ofte de som er blitt igjen i de segregerte områdene. De som ikke hadde råd til å flytte dannet vekk mens de mumler noe om et bedre liv «utenfor byen» i landlige omgivelser hvor barna kunne leke i en stor have.

Hooligans har ingen venner i de etablerte kretsene eller blant middelklassen.

12764518_1560753990903966_7701924887237978877_o

Tegning: Thomas Knarvik

Men instinktivt skjønner vi at PST-sjefen Benedicte Bjørnlands idé om at vi må omfavne de som kommer og tilby vår armkrok er en dårlig løsning. Uttrykk som «rapefugees» kommer ikke dalende fra det store intet. Naturlig skepsis til fremmede er en sunn refleks. Man skal vite hvem man har å gjøre med før man blottstiller seg. Og det er lov til å lære litt av andres erfaringer. Generalisering er en rask vurdering basert på kunnskap og erfaring og ikke nødvendigvis på fordommer selv om venstresiden elsker å fremheve det siste.

På nattklubbene har britiske jenter lært og erfart at å danse med «blacks» er problemfritt, mens «Arabs» ikke er det. Den samme erfaringen som man selv gjorde for 30 år siden er fremdeles gjeldende. Men fremdeles tror mange at de vil frigjøre seg fra sin kultur så snart de bare kommer til Europa og får seg et kurs eller to i likestilling.

Vi kan kurse til vi blir grønne i ansiktet, det endrer ikke oppvekst og miljøpåvirkningen de mottar i sine tilnærmede vanntette skott i Europas muslimske nabolag mens vi pøser på med penger så de kan opprettholde «sin» kultur.

Men det spiller ingen rolle hva «vi» gjør: Det er muslimene selv som må utlevere jihadistene til politiet. De må sparkes ut av reiret.

Daily Mail

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629