Når man lytter til NRKs Joar Hoel Larsens innslag om bomben i Ankara, er det bortforklaringer, apologier og uttværinger som dominerer. Hoel Larsen siterer «anonyme kilder nær regjeringen», som om de ordene betyr det samme i Tyrkia som i et demokratisk land. Dette er villedende journalistikk. Det sies mye rart også i andre lands medier, men det som særkjenner de store norske, er fraværet av en kompromissløs oppriktighet. Den journalist som ikke har fått med seg hva Erdogan står for og i hvilken retning han fører Tyrkia, bør skifte yrke eller har sluttet seg til Erdogans presseavdeling.

Erdogan tar «en Putin», og han gjør det som NATO-medlem. Slik oberstene i Hellas en gang var et stort moralsk og politisk problem for Vesten, burde Erdogan være det.

Men han er noe mer. Han er en trussel mot Europas stabilitet, for i likhet med Putin har han vist at han er villig til å bruke migranter og flyktninger som politisk pressmiddel.

Et gjennomgående trekk har vært at han utnytter Europas passivitet, samtidig som han later som han har kontroll. Man skulle ikke tro det var mulig å synke lavere. Men avtalen med Tyrkia om retur og reimport av flyktninger er en ren kapitulasjon fra europeisk side.

Det skjer samtidig med at Alternative für Deutschland slår igjennom i tre delstatsvalg.

German Chancellor Angela Merkel arrives for an EU leaders summit with Turkey on migrants crisis on March 7, 2016 at the European Council, in Brussels. European Union leaders will on March 7 back closing down the Balkans route used by most migrants to reach Europe, diplomats said, after at least 25 more people drowned trying to cross the Aegean Sea en route to Greece. The declaration drafted by EU ambassadors on March 6 will be announced at a summit in Brussels on March 7, set to also be attended by Turkish Prime Minister Ahmet Davutoglu. / AFP / EMMANUEL DUNAND

Ansiktet til Angela Merkel røper melankoli og tungsinn idet hun ankommer toppmøtet i Brussel mandag 7. mars, hvor Tyrkia fikk være med i forhandlingene.


På dette møtet la EU nærmest sin skjebne i Tyrkias og Erdogans hender. Når man ser hva som skjer i Tyrkia, må man undres over om europeiske ledere har forstanden i behold, eller om de befinner seg i en slags transe hvor ting bare skjer og de driver med strømmen.

Erdogan er en meget farlig mann og Tyrkia et meget farlig land for Europa. Men EU taler kun om migrantstrømmen og vil gjøre hva som helst for å stanse den. Dette vet Erdogan, og han har stilt betingelser som utnytter dette: Han ydmyket og trakasserte Juncker og Tusk i november. Han føler sig immun, og han vinner frem. Europa er i dag bare i stand til å reagere, ikke til å agere.


Turkish President Tayyip Erdogan (R) listens to German Chancellor Angela Merkel during their meeting in Istanbul, Turkey, October 18, 2015, in this handout courtesy of Bundesregierung. Germany is ready to help drive forward Turkey's European Union accession process, Merkel said on Sunday, extending support to Ankara in exchange for Turkish help in stemming the flow of refugees to Europe. REUTERS/Guido Bergmann/Bundesregierung/Handout via Reuters ATTENTION EDITORS - THIS PICTURE WAS PROVIDED BY A THIRD PARTY. REUTERS IS UNABLE TO INDEPENDENTLY VERIFY THE AUTHENTICITY, CONTENT, LOCATION OR DATE OF THIS IMAGE. FOR EDITORIAL USE ONLY. NOT FOR SALE FOR MARKETING OR ADVERTISING CAMPAIGNS. FOR EDITORIAL USE ONLY. NO RESALES. NO ARCHIVE. THIS PICTURE IS DISTRIBUTED EXACTLY AS RECEIVED BY REUTERS, AS A SERVICE TO CLIENTS.

Foto: Merkel hos Erdogan 18. oktober 2015. Sultanen mottar i sitt nye palass.

Denne passiviteten er det mest truende. Europa er i ferd med å bli det vedheng til Midtøsten som Bernhard Lewis advarte mot for flere tiår siden. Vi blir integrert i Midtøsten. «Integrasjonen» skjer via migranter, og nærheten til Midtøsten øker i takt med befolkningsveksten. Krigen i Syria og destabiliseringen av Midtøsten er motoren som sender mennesker til Europa. Dét betyr også at krigen rykker nærmere; den har nå nådd Tyrkia.

Når man leser hva Spiegel skriver om Erdogan og Tyrkias kollaborasjon med IS og deres undertrykkelse av all opposisjon, forstår man at Tyrkia er et land med dårlige utsikter.

Et land hvor det hemmelige politi får stadig flere fullmakter, hvor journalister arresteres i fleng, hvor dommere avsettes og hvor selv den minste kritikk av myndighetene utløser en rettssak, er særdeles dårlig rustet til å bekjempe terror.

Erdogan er snar til at anklage PKK og kurderne. Han klarer ikke å konfrontere IS, som han har samarbeidet med.

Tyrkia er et NATO-land, men har fått lov til å utvikle sig i en retning som ikke er forenlig med alliansens verdier. I stedet er det nå Tyrkia som påtvinger EU sine verdier.

Åpne dører

Turkey, after all, long underestimated the danger presented by Islamist extremists and thus helped their ascent. When the insurgency in Syria began, Erdogan hoped to finally be able to topple Bashar Assad with the help of Syrian fundamentalists. He ignored – or perhaps simply accepted – who exactly he was supporting in the effort. And he ignored the fact that IS was becoming ever stronger.

Whereas Jordan’s security services prevented foreigners from traveling onward to Syria, making it unattractive for jihadists, Turkey basically welcomed them. Jihadists from Tunisia, Saudi Arabia, the Caucasus and Western Europe were neither intercepted nor prevented from traveling onward to the warzone. And they weren’t difficult to spot: At the airport of Hatay, a city in southern Turkey, bearded men would check in for their flights home wearing battle fatigues and with mud on their shoes.

For years, IS was able to maintain apartments, warehouses and even military training camps in Turkey. The group was also able to organize supplies of weapons, munitions, food and medicines via Turkey. Islamic State sent its fighters to Turkish hospitals near the Syrian border for treatment. Dubious companies issued certificates of employment so that foreign jihadists were able to get year-long residency permits with no trouble at all.

Islamic State was also able to recruit new followers with virtually no fear of interference — and officials simply ignored information provided by Turkish parents whose children had joined the extremists. As recently as 2014, IS was able to openly recruit new followers in Istanbul, Ankara and other cities. Young men and women from around the world only had to visit the teahouses neighboring certain mosques to join the group, while shops openly sold IS souvenirs, such as banners, stickers and flags.

Lek med ilden

This laissez-faire approach was slowly replaced by concern in 2014, but by then it was too late. So many IS supporters and fighters were active in Turkey that they had become a danger to the country’s security. Yet instead of doing something about it, the decision was apparently made to avoid putting pressure on them in the hopes that Turkey wouldn’t become a target as well.

An unofficial member of the Turkish secret service MIT said in mid-2014 that he had never seen officials so nervous. «They are really afraid of IS because they know that their cells are everywhere in the country and could perpetrate attacks,» he said. Initially, though, the jihadists refrained from carrying out attacks so as not to endanger their bridgeheads elsewhere in the world.

That changed last summer with the attack on Suruc, which is thought to have been carried out by IS, likely to fan the flames of Turkey’s conflict with the Kurds. The Kurds, after all, are Islamic State’s largest and most powerful enemy in both Syria and Iraq.

Det blodige selvmordsangrebet i Suruc i fjor sommer var innledningen til den bølgen som skulle komme. Men midt oppe i blodbadet kunne man legge merke til at Tyrkia og IS hadde samme fiende: kurderne. Kurderne fortalte at politet hindret ambulanser i å hente og transportere sårede. Hvilken side er Tyrkiet egentlig på?

Turkey’s MIT secret service plays a particularly ambivalent role in anti-terror efforts. There are some indications suggesting MIT may have worked together with IS – at least in the past. A weapons delivery in 2014 also raised suspicions that MIT may have been providing Syrian extremists with direct support.


Denne kollaborasjonen med IS er ikke ukjent for vestlige sikkerhetstjenester. De har lenge spurt seg om man kan stole på tyrkerne. Noen trekker parallellen til Pakistan og forholdet mellom den mektige sikkerhetstjensten ISI og Taliban.

Other experts draw a less flattering comparison to Pakistan’s ISI intelligence service. With ISI, too, they say, you never know which side it is actually on – whether it is combatting or supporting the Taliban or doing both at the same time.

Men det som gjør situationen enda mer alvorlig for Europa, er at Erdogan systematisk har eliminert de demokratiske kreftene i landet. Utviklingen mot en politistat går med rekordfart.

European diplomats also find it problematic that MIT was given additional responsibilities in 2014 such that it can now be used as a «domestic policy instrument.» The secret service now has much greater access to data from companies, banks and their customers. «It is making life difficult for all people who are unpopular with the government,» the diplomat says. He says this has also resulted in further incursions into press freedoms. Journalists who report on the intelligence agency’s activities can now be subject to prosecution and stiff prison sentences because it can be claimed that they threaten security.


Det var selvsagt ikke tilfeldig at Erdogan slo til mot den uavhengige pressen tre dager før toppmøtet med EU.

A few days before the summit, Erdogan dealt another heavy blow to press freedom, as if wanting to show Europe he can get away with anything. He had the country’s largest newspaper, Zaman, be placed under mandatory government administration as anti-terror police occupied the opposition publication’s editorial offices. The same thing happened this week to the news agency Cihan.

Prior to that, Can Dündar, the editor in chief of the daily Cumhuriyet, which is critical of the government, was arrested. The country’s constitutional court ultimately ordered his release, but the president made clear that he wouldn’t accept the verdict. In the last 18 months, close to 2,000 people have come under investigation for «insulting the president» in Turkey. And now the government wants to suspend parliamentary immunity for lawmakers from the pro-Kurdish HDP party.

Angrepet på politisk opposisjon og sivilsamfunnet har pågått i lang tid, men er intensivert. Erdogan går etter de kreftene som skulle være Tyrkias immumstoffer mot IS og terror. Og EU løftet ikke en finger.

Neither Angela Merkel, nor EU foreign policy chief Federica Mogherini nor European Council President Donald Tusk has dared to explicitly criticize the Turkish president. Instead, they proffered only the mildest of condemnations. But when Europe tiptoes on eggshells like that, it jeopardizes its credibility. What right will it still have to criticize limits to the freedom of the press in countries like Hungary – or in Putin’s «managed democracy»?

Et godt poeng: EU ved Merkel og Juncker har kritisert Orban og i den senere tid også Polen for ikke å respektere demokratiet. Men overfor de massive brudd i Tyrkia sier man ingenting. På toppen av det hele inngår man en avtale som gir tyrkerne visumfrihet.

The EU is now paving the way for the president to change his country’s constitution and weaken Turkey’s democratic institutions. Erdogan has also reignited the conflict with the banned Kurdistan Workers’ Party (PKK). The army, in its battle against Kurdish militants, has put entire cities in the southeast under curfew and left many homes in ruins. The president is destabilizing his own country and the broader region.

Spilleren Erdogan

Det er lett å se at Erdogan ikke har kontroll. Samtidig er han en spiller. Han har spilt migrantene ut mot Europa. Hvorfor skulle han ikke kunne spille tyrkerne i Europa ut mot europeerne? Han har stått på talerstolen i tyske byer og sagt at tyrkerne der ikke må bli for tyske. For tyskerne burde slike toner vekke ubehagelige minner om Sudetenland og Hitlers bruk av tysktalende utenfor Tyskland. Men det er som om Europa ikke klarer å huske sin historie eller å forstå sin samtid.

Europa nekter å se hvor dypt det har sunket.

Det viktigste for Europa skjer ikke lenger i Brussel, det skjer i Ankara og i Midtøsten, og EU er kun en mottaker.

Vi er mottaksapparatet for en krig vi ikke har noen innflytelse på.

Noen klarer endog å fremstille det som om vi bør være glad for anledningen til å vise humanitært storsinn.

Slik svinner Europa hurtig hen.