Kommentar

Man skulle ha trodd at det var en dårlig vits, eller hentet fra en av Michel Houellebecqs verste fantasier – men det er et dypt og ubarmhjertig virkelig, forretningsmessig alvor:

Da Irans president Hassan Rouhani ledsaget av Italias statsminister Matteo Renzi besøkte Kapitolmuseene i Roma i forbindelse med sitt offisielle opphold i støvellandet, ble statuen av den kapitolinske Venus og flere andre eksempler på nakenhet i marmor som står utstilt i staselige Palazzo Nuovo, tildekket med hvite pappesker for ikke å krenke bluferdigheten til den angivelig fornemme gjesten – som imidlertid representerer et land hvis paria-status kun offisielt er suspendert.


Den kapitolinske Venus, Palazzo Nuovo, Roma (foto: La Grigia).

Hva var det egentlig som skjedde på et noe dypere plan enn det faktuelt gjenfortalte?

Roma er ikke en hvilken som helst by. Den evige stad er i likhet med Athen og Jerusalem blant vår sivilisasjons viktigste arnesteder – hovedstad som den var for Romerriket og fortsatt er for verdens største kristne kirkesamfunn.

Kapitol er heller ikke en hvilken som helst høyde. Den rager en smule over de seks andre høydene i Roma, ligger rett ved siden av Forum Romanum, sentrum for det rettslige og politiske livet i antikkens supermakt, og der lå i sin tid det største og vakreste tempelet i hele byen. Om vår sivilisasjon er blitt til på eller ved noen høyder, så snakker vi om Sinai, Akropolis, Golgata og Kapitol.

Det er Italias regjering som i dag forvalter denne storslagne, verdifulle og tyngende arven. Hvordan gjør den det?

I dette tilfellet var det Matteo Renzis stab som etter å ha vært på en befaring sammen med Hassan Rouhanis stab i Kapitolmuseene innen besøket, hadde gått med på det fantastisk arrogante forslaget om å tildekke statuene for ikke å bringe den iranske presidenten i forlegenhet.

Består Renzis stab av uvanlig historieløse duster? Eller representerer de på aldeles utmerket vis en uvanlig historieløs og dustete generasjon? Det første alternativet ville ha vært fortrøstningsfullt, men det andre virker dessverre mest sannsynlig.

Faktum er at de mange Venus-statuene som pryder museer i stolte byer som de fleste av oss er glade i, er helt vesentlige elementer av vår vestlige kulturarv. De er blant de fineste eksempler på gresk kunst – kunst som ble til i en epoke hvor de gamle grekerne ikke bare lærte verden hva skjønnhet er, men med sine store filosofer også hva sannhet er. Det vil si, de gav oss målestokker som var med å legge grunnlaget for vår forståelse av disse tingene – en forståelse som hele tiden er i utvikling.

Den kapitolinske Venus som Rouhanis stab fikk tildekket med en slags pappburka, ble laget på romernes tid. Romerne som lærte verden hva rett er. Og søsterstatuen befinner seg i Vatikanet, en institusjon som etter evne forvalter arven etter Jesus Kristus, som lærte verden hva det gode er.

Hva i all verden var det som gav dere mandat til å stenge Venus inne i et pappfengsel, forbannede idioter?

Sharia.

Og hva sharia angår, er ikke Iran et hvilket som helst land heller.

Det var nemlig fra Iran at det gikk ut et bud fra ayatollah Khomeini om at islamsk lov ikke lenger bare skulle gjelde islamske stater og individer, men påtvinges hele resten av verden. Og det var fra Iran at det i kraft av denne tankegangen gikk ut et bud fra ayatollahen om at Salman Rushdie, forfatteren av den for Khomeini blasfemiske romanen «De sataniske vers», skulle drepes – en fatwa som også omfattet hans oversettere og forleggere. Rushdies japanske oversetter ble drept, og hans italienske oversetter ble forsøkt drept, i likhet med hans norske forlegger.

Dagens iranske regime, personifisert ved Irans president, er en del av en historisk kontinuitet som begynner med revolusjonen i 1979. Det er den samme islamske loven som gjelder. Bluferdighetslovene er bare en av dens manifestasjoner. Og det er denne loven, snarere enn bare bluferdigheten, som Rouhanis italienske vertskap har vist ærbødighet for. For det er naturligvis ikke tale om noen reell bluferdighet, men en formalistisk underdanighet. Var Rouhanis stab redd for at Venus skulle påføre presidenten en ereksjon som den omfangsrike kjolen hans ikke kunne skjule?

Den samme islamske loven sier at homofile skal henrettes. Så hvorfor kunne ikke Renzi gjøre ordentlig stas på Rouhani ved å massehenrette noen av de homsene som gjør Roma mer dekadent enn denne nok setter pris på? Kanskje inne i Kapitolmuseene? Hvorfor kunne han ikke latt Rouhanis stab smadre noen av statuene med slegger?

Assosiasjonene til «Underkastelsen» er umiddelbare. Nå er italienerne naturligvis ikke underkastet. Deres islamproblemer er en vits sammenlignet med franskmennenes, og i fravær av hendelser som Paris-terroren, Toulouse-terroren og den avsindige antisemittismen i Frankrike, har de ikke samme behov for arrogansen hos franske tjenestemenn som – i dette tilfellet med rette – ikke finner seg i å spise middag med muslimske diplomater uten at det serveres vin. Italias islamproblemer er fremfor alt en vits fordi de har begrenset den muslimske innvandringen ved ikke å tilby fransk velferd, ved ikke å tilby enkel familiegjenforening, ved ikke å anerkjenne islam som offisiell religion etc. Italia er landet hvor Oriana Fallacis anti-islamske trilogi solgte i fem millioner eksemplarer, og hvor man lærer om Machiavelli på skolen. Det som tilsynelatende er underkastelse, er i realiteten overdreven høflighet – om aldri så forretningsmessig.

Problemet er at den høfligheten i dette tilfellet var overdreven inntil det selvutslettende. Å fornekte Roma og Athen, å fornekte at vi har verdsatt kvinnelig skjønnhet i tusenvis av år og å fornekte Venus – alt dette er som å fornekte sin egen mor. Sansen for kvinneynde er et av flere uttrykk for det vi er – for vår identitet, av Alain Finkielkraut med rette kalt ulykkelig.

Vi har ingen fremtid hvis vi fornekter det vi er. Fremtiden kommer den, og milliarder av iranske petrodollar med den, men den er ikke lenger vår, for i mellomtiden er vi blitt noe annet – nærmere bestemt: ingenting.