Kommentar

Etterhvert som den ene vissheten etter den andre raser, er det umulig ikke å spørre seg: Hva var det som gikk så hakkende galt?

En raskt blikk på omgivelsene forteller oss at den kraftigste destabiliseringen rammer steder som ble ansett som de mest robuste, de mest avanserte, de mest fleksible – de som burde ha hatt de beste forutsetningene til å møte fremtiden.

Var det en illusjon? En kjempemessig illusjon? Hvordan kunne i så fall illusjonen oppstå på steder som ble ansett som de mest opplyste? Var opplysningen innbilt også?

Noe av det som kjennetegnet den franske opplysningstiden, til forskjell fra den britiske, var dekonstrueringen av religionen, som skulle erstattes med fornuft. Underforstått: Det fantes ikke dyp fornuft i hele det kompleks av forestillinger, ritualer, sedvaner etc. som kirken representerte.

Denne lettheten med hvilken man kastet vrak på det gamle, en handling som var ensbetydende med å si at det forfedrene trodde på var idiotisk, kan karakteriseres med et ord som nesten er gått ut av det norske språket: hovmod.

Det er nesten gått ut av språket fordi den livsanskuelsen som anså det som noe negativt å fremheve sin egen fortreffelighet, er forsvunnet fra offentligheten.

I eldgammel kristen moralteori snakket man om de sju dødssynder: hovmod, misunnelse, vrede, grådighet, livslede, fråtsing og utukt. De er her ordnet etter synkende alvorlighetsgrad. For det er en myte at seksuell utskeielse ble ansett som spesielt graverende. Tvertimot: Ettergivenhet overfor kjødets lyst ble ansett som en av de mest forståelige og mest tilgivelige defekter.

Hovmodet var verst.

Hovmodet – superbia – var verst fordi det ble ansett som et krystallklart brudd på det første, og dermed også viktigste, av de ti bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Man skulle altså ikke tilbe andre enn Gud.


En del av Hieronymus Bosch’ (1453–1516) oljemaleri over de sju dødssynder (Prado-museet, Madrid) er viet hovmodet. En kvinne med ryggen til står på rommet sitt og pynter seg, mens djevelen holder speilet opp for henne. Selfie-stangen var ikke oppfunnet.
Denne livsholdningen er åpenbart i strid med tidsånden. Mennesker dyrker i dag sin egen fortreffelighet på så mange slags måter – og det anses ikke som galt, snarere som noe godt og riktig. Man er dyktig hvis man videreselger en bolig med fortjeneste. Man har høy kultur hvis man offentliggjør en hyggestund med et glass vin på et sted med fin utsikt. Individet har opphøyet seg selv til guddom.

Livsholdningen som langt ut i det 20. århundre ble formidlet til enhver konfirmant, var derimot at mennesket er syndig, og at det trenger hjelp til ikke bare å bli bedre, men også til å få tilgivelse for sin håpløse kamp mot egen utilstrekkelighet.

Det menneskesynet som formidles, er altså pessimistisk. Det vil som regel gå galt, men med Guds hjelp kan det gå litt mindre ille. Man tror ikke på det gode i mennesket, men frykter det onde i mennesket, og håper at Gud, som er godhet, kan ta bolig i mennesket og gjøre det litt mindre ondt.

Dette står klart i strid med f.eks. den human-etiske oppfatningen. Det humanistiske livssynet står for en tro på det gode i mennesket. Det er et mer optimistisk livssyn, som vel fortsatt avventer sitt første udødelige kunstverk. Når human-etikken i et samfunn som kanskje er mer ateistisk enn noensinne, ikke har danket ut en norsk statskirke med så mange defekter at det må være ved et mirakel hvis den fortsatt formidler noe evangelisk, kan det kanskje skyldes en aldri så liten gnagende tvil om gyldigheten i denne optimismen. Selv blant nokså lite religiøse forfedre av yours truly, hersket snarere en oppfatning av at «menneskeheten er pill råtten» – og det gjaldt naturligvis generelt.

Hvis man er i det litt selvransakende hjørnet, burde det ikke være vanskelig å finne eksempler på egen utilstrekkelighet. De fleste av oss sliter fra tid til annen med at vi ikke synes vi er flinke nok som ektefolk, foreldre, yrkesutøvere, venner, naboer og så videre. Vi innser vår egen begrensning. Vi kommer til kort overfor mange oppgaver vi gjerne skulle ha løst bedre.

Så hvor i all verden kommer den fra, denne troen på det norske, det svenske eller det tyske samfunnets nær ubegrensede evne til å løse de problemene som tårner seg opp når det strømmer tusenvis av mennesker inn i de respektive landene, som ikke kjenner språket, kulturen eller sedvanene på stedet? Mennesker som i likhet med oss selv har utilstrekkeligheter, men av en beskaffenhet vi ikke kjenner like godt som våre egne?

Fra hovmodet.

Fra hovmodet, næret av selvbedraget, og parret med troen på utopier som er blitt til en allmenn erstatningsreligion.

I troen på vår egen fortreffelighet skulle vi altså realisere den flerkulturelle utopien. Og med på denne seilasen var en norsk kirke som i det politiserte Jesu navn – altså navnet til en mann som betakket seg for å opptre som politiker eller sivilrettslig dommer – oppfordret til en grenseløs generøsitet overfor personer som ofte ikke fortjener den, mens den burde ha visst at noe slikt er utenfor skrøpelige menneskers rekkevidde.

Det er bemerkelsesverdig at dette selvbedraget, dette hovmodet på samfunnets vegne, ikke er like fremtredende i befolkninger hvor den kristne kulturen fortsatt har en sterk stilling. Det var ikke i Polen, Italia eller Spania at massepsykosen grep om seg. Det var ikke der man trodde at samfunnet var usårlig. Det var ikke der de trodde at menneskene vi innbiller oss at vi konsekvensfritt hjelper, ikke kunne være en trussel.

Dette betyr naturligvis ikke at det er noen quick fix for befolkningene i Tyskland, Sverige og Norge å evangelisere seg selv på nytt, selv om det opplagt ikke ville ha skadet.

Men det de bør innse er at de ikke kjenner seg selv. De bryter altså de gamle grekernes første bud også: Kjenn deg selv. I likhet med antikkens kultur, hjalp også den kristne kulturen folk med å forstå seg selv.

Snarere enn å kjenne oss selv, dyrker vi i dag vår foretrukne forestilling om oss selv. Forestillingen har pågått en tid, men den er snart over. Når teppet er gått ned gjenstår spørsmålet: Hvem er du?

Kommentarer er stengt.