Innenriks

Fremskrittspartiet triumferer i dag etter det brede asylforliket i Stortinget, som etter deres oppfatning representerer en kraftig innstramning i norsk asylpolitikk.

Gjør det?

Avtalen består av hele 30 punkter, men et raskt overblikk viser at disse domineres av gode hensikter, til dels nokså ullent formulert – allerede fra punkt én:

Prioritere arbeidet med rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad, og i særdeleshet prioritere retur av grupper der dette vil ha effekt på tilstrømningen fremover. Stortinget ber regjeringen kontinuerlig sørge for at aktuelle myndigheter har tilstrekkelig med ressurser for å kunne drive et effektivt returarbeid. Post for utsendelse av straffedømte utlendinger og asylsøkere med endelig avslag bes derfor omgjort til en overslagsbevilgning i statsbudsjettet.

Det finnes altså ingen ambisjoner om å iverksette konkrete tiltak som kan stanse strømmen av asylsøkere inn til Norge, men det skal prioriteres å få folk ut av landet.

Hvordan skal dette la seg gjøre når vi vet at det lenge har vært problemer med å organisere retur til f.eks. Afghanistan?

Allerede i punktene to, tre og fire er man over i vurdering, samarbeid og dialog:

Stortinget ber regjeringen vurdere endring i forskrift til utlendingsloven for å redusere anketiden fra tre uker, for søkere som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov.

Stortinget ber regjeringen intensivere samarbeid med IOM for å sikre økonomiske insentiver til rask retur av grunnløse asylsøkere.

Utvide 48-timersregelen til å omfatte flere land, der det foreligger et faglig grunnlag for dette, og styrke dialogen med de sentrale returlandene.

Fortsette arbeidet med å differensiere ulike grupper asylsøkere i saksbehandlingen for å sikre raskere returer av personer som ikke har behov for beskyttelse.

Men heller ikke noe av dette demper asylstrømmen inn.

Så skal det gjennomføres utredningsarbeid:

Vurdere sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en annen vurdering av beskyttelsesbehovet for ulike nasjonaliteter sammenlignet med praksis i land det er naturlig å sammenligne oss med. Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramminger.

Kanskje man skal bli mer restriktiv med innvilgelse av asyl? Mens man tenker seg om, hoper sakene seg opp. Og de skal behandles bedre:

Sikre en effektiv ID-avklaring og samarbeide med nærstående land om dette.

Flere gode ønsker om retur:

Opprette en hurtigfil for asylsøkere som blir tatt for kriminelle handlinger (som f.eks. besittelse og salg av narkotika), der søknaden behandles raskt og søkeren returneres til opprinnelseslandet ved avslag.

Sikre retur av personer med åpenbart grunnløse asylsøknader til Norge eller personer som har fått avslag på søknaden, og gi dette arbeidet høyeste prioritet, samt sikre tilfredsstillende fasiliteter ved Storskog og i Kirkenes.

Sikre tilstrekkelige ressurser til å iverksette retur av personer som ikke har rett til opphold i Norge. Både UDI og PU må få tilført tilstrekkelig ressurser til å gi arbeidet med retur ved den norsk-russiske grensen høy prioritet.

Men hva om problemet er politisk?

Det trengs i alle fall flere byråkrater til alt dette:

Avlaste og styrke UDI. Hente inn jurister og annet nøkkelpersonell fra andre offentlige etater. Alle relevante offentlige etater må bidra inn i arbeidet.

Hvor lang tid skal det ta å omskolere en jurist fra en annen etat til arbeid i UDI? I mellomtiden vokser saksbunken. Og hvor lett tror man det er å koordinere forskjellige etaters samarbeid på en bedre måte enn hittil? Er det sånn som man bare tryller frem?

Man oppfordrer, i alle fall:

Sikre effektiv saksbehandling fra UDI og oppfordre til nye samarbeidsformer mellom UDI og PU og andre relevante etater, for å sikre en mest mulig effektiv og hensiktsmessig saksbehandling.

En app hører med, sågar til asylsøkerens selvbetjening:

UDI bør vurdere å innføre ordning med registrering etter modell av den PU benytter. Eksempelvis kan en se for seg en registreringsapplikasjon hvor søker selv legger inn grunnleggende informasjon om seg selv.

Det blir ikke så mye mer konkret enn dette. Det skal ikke gis så mange penger til asylantene som før. Man skal styrke det internasjonale politisamarbeidet.

Litt muskler vises det:

De land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere.

Lyder ikke så veldig truende. Drevne forhandlere kan fordrive tiden med å spille flere kort for å unngå at tålmodigheten brister.

Det opprettes en ordning med direktefly til de viktigste avsenderlandene for å sikre rask retur av asylsøkere uten reelt beskyttelsesbehov.

Ja, hvis den ordningen går i havn, da. Men er vi så sikre på at man ikke kan fortsette å servere de samme, identiske historiene med de samme detaljene som hittil har resultert i beskyttelse?

Punkt for punkt ned hele resten av avtalen, finnes ikke et eneste forsøk på å forhindre at asylantene kan sette sin fot i Norge i utgangspunktet. Avtalen er en slags viljeserklæring om at man skal hanskes bedre med det vanvittige antallet personer som kommer.

Vi tror det når vi ser det. Og forventer ikke at det ukentlige antallet nye asylsøknader kollapser med det første.

 

NTB/Dagens Næringsliv

Mest lest

Meyer på jordet