Etter angrepet i Paris 13. november forlyder det fra de store, vestlige maktene at ”nå skal silkehanskene av”. Amerikanske soldater er begynt å skrive hilsener på Hellfire-rakettene. Og selv om budskapet er enkelt og lettfattelig, ”From Paris with love”, spørs det om mottageren når å få det med seg, når brevet beveger seg med en hastighet på 450 meter i sekundet. Selv hvis man ikke var missilets mål, men bare observerte dets flukt fra sidelinjen, ville det være en stor utfordring å følge teksten med en kikkert. Til gjengjeld kan avsenderen forvente at mottageren i hvert fall behersker engelsk, ettersom vedkommende med høy sannsynlighet er oppvokst og utdannet i Vesten.

2E7E2BC500000578-0-image-a-22_1447672111883

Frankrikes president, Francois Hollande, garanterer at Frankrikes respons vil være ”total”. Vi springer for ordens skyld over den historiske forbindelsen til akkurat det ordet. Vi vet at han ikke mener det. Nei, Frankrike har ikke planer for en ”endelig løsning” på dette problemet.

Dansk Folkepartis Søren Espersen gjør seg til fortaler for ”å bombe overalt”. Presisjonsbomber skal erstattes av teppebombing. Byer skal jevnes med jorden. Dessverre vil flertallet av de døde være sakesløse sivile, men slik er krigens vilkår. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Det er ikke vi som begynner. Heller ikke de sivile, som i hovedsak vil stryke med, men pytt.

ANNONSE

Alt dette er til gjengjeld bare tom retorikk. IS er ikke knyttet til noen bestemt syrisk by. Om man så jevner hver eneste bygning i landet med jorden vil IS bare flytte seg. De kan føre krig med håndvåpen. Å ”bombe IS” er spill for galleriet. Fordi så snart flyet er vendt hjem igjen er området som ble bombet stadig kontrollert av IS. Og sjansen er mildt sagt stor for at uskyldige sivile er blitt drept. Hva er formålet med å myrde de sivile uten å bekjempe terroristene? Det høres ut som den verste av alle løsninger. Og det er det også.

Bombingen av syriske byer kunne ikke hindret 13/11. Men det kunne for eksempel en bakkekrig gjort. Alle vet at IS er best til å angripe forsvarsløse sivile. Når de møter profesjonelle soldater blir det kort prosess. Selv kurdiske folke-militser har begått større militære triumfer mot IS enn den samlede vestlige bombekampanjen. En kombinasjon av vestlige elitestyrker sammen med kurdere og den demokratisk sinnede syriske opposisjonen vil i teorien kunne utrette mye på kort tid.

Så hvorfor bomber vi i stedet? Kanskje fordi vi ikke ønsker at vestlige tropper skal havne i nærkamp med iranske og russiske styrker, noe som vil mangedoble omfanget av krigen. Det er forståelig. Men det etterlater oss ikke med luftkampanjen som det eneste alternativet.

Hvis sannheten er at Vesten i praksis er forhindret i å gripe inn i Syria, må oppmerksomheten flyttes til de områdene hvor det er mulig å gjøre noe på landjorden. Og da ser vi at IS’ nettverk er flettet ut over hele Europa. Ingen legger skjul på at det rekrutteres styrker til IS fra de vestlige landene. Og da ingen blir født som fanatisk motivert kanonføde må det finne sted radikaliseringsprosesser i de vestlige landene. Disse forløpene kan man gripe inn overfor, uten bomber, ja uten våpen overhodet. Man kan engasjere seg i miljøene, kartlegge hvem som gjør hva, og sette en stopper for aktiviteten. Radikaliseringsprosessen er språklig, ikke voldelig. Den representerer, i form av ”hjernevask”, også et overgrep på de radikaliserte. Når unge mennesker forlater familien i Europa for å lære seg å kappe hodet av sakesløse sivile, og før eller siden selv blir drept i prosessen, er disse menneskene jo ikke annet enn omsorgssviktet av det vestlige storsamfunnet de er vokst opp i. Det burde få strafferettslige konsekvenser at myndighetspersonell demonstrativt har vendt det blinde øyet til denne praksisen. Hver gang en ungdom bryter opp fra et vestlig land for å tilslutte seg IS har det offentlige gjort seg skyldig i et overgrep.

Hvis vestlige samfunn valgte å ikke begå disse overgrepene på egne borgere ville det ikke vært nødvendig å føre bombekampanje i Syria. Hadde Frankrike og Belgia interessert seg for borgerne ville 13/11 ikke funnet sted. En hel bydel i Brüssel kalles åpenlyst ”en høyborg for IS”. Noen kilometer fra EUs administrative sentrum. Hva er meningen?

Det er helt misvisende når statsledere ustanselig peker på Syria som problemenes årsak. Syria er det stedet hvor samfunnets strukturer er så ødelagt at en bevegelse som IS kan mønstre en form for dominans. Det er derfor IS samler seg der. Og bevegelsen vil naturligvis etterstrebe at institusjoner i andre områder også bryter sammen; det er på den måten de ”utvider deres territorium”. Som ikke er en stat i ordets rette forstand, men en kronisk tilstand av kaos. Et bomberegn til eller fra gjør ingen forskjell på det. En bevegelse som IS, hvis medlemmers høyeste mål er å bli drept av vestlige våpen, opplever ikke bomber som tilbakeslag, men som næring. Og så lenge de kan hjernevaske rekrutter i Vesten, trene dem i Syria, og fritt sende dem på misjoner til deres hjemland, vil krigen foregå et annet sted enn der Vesten fører bombekampanje.

Hollandes og Obamas strategi minner om det polske kavaleriet mot de tyske panserdivisjonene i 1939. To forskjellige tidsaldre støtte sammen. Det mest ironiske må være at selvlærte sivilister med håndvåpen denne gang utgjør ”panserdivisjonene” i den sammenligningen. Vestlige land tar ikke inn over seg at deres egen passivitet, laissez-faire og likegyldighet overfor egne sosiale problemer er den viktigste forutsetningen for IS’ eksistens. Og des mer vi bomber i Syria, uten å gripe inn i det som foregår på europeisk jord, og uten å utnytte politikkens muligheter (sanksjoner, boykott, embargo, etc. overfor stater som støtter terrorismer), des mer hjelper vi fienden i å føre krig mot oss. Bombekampanjen utsetter opplevelsen av kapitulasjon.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629