Mange som på sin vei gjennom Tyskland har kjørt av Autobahn for å finne et sted å overnatte, vil ha stanset i noen av de små, idylliske landsbyene som ligger langs de ordinære landeveiene.

Her forleden fant det sted et folkemøte i et hotell i en slik landsby – i Neuhaus, i den nordtyske delstaten Niedersachsen, ikke langt fra Elben, ti mil sørøst for Hamburg. Tilstede fra myndighetene var kommunens borgermester, Grit Richter, og Alexander Götz fra Niedersachsens innenriksdepartement.

Deres oppgave var å redegjøre for den forestående ankomsten av 1.000 asylsøkere til kommunen – ikke til administrasjonssenteret i kommunen med ca. 5.000 innbyggere, men til det lille tettstedet Sumte et par-tre kilometer unna, hvor det kun bor ett hundre mennesker.

ANNONSE

Der Spiegels beskrivelse av Sumte er et sted ”in the middle of nowhere”, uten andre tegn til institusjonell tilstedeværelse enn en bussholdeplass. Her er ingen kiosk, ingen frisør, ingenting i det hele tatt.

Gjennom stedet løper en vei omgitt av hus i bindingsverk, grønnsaksparseller og gårdsbruk. Det er nesten ingen infrastruktur, og ingen forretninger for daglige behov. Bak kontorbygningene som skal huse flyktningene, begynner en grusvei til et åpent område. Bortsett fra bugnende epletrær er det ikke mye å se.

Dessverre for folk i Sumte, har noen en gang satt opp et kontorbygg på stedet. I dag står det tomt, og i dagens Tyskland (og Sverige og Norge) er enhver tom bygning et potensielt asylmottak, og en potensiell inntektskilde for eieren.

Møtet virker ikke preget av noen ledig atmosfære:

Det er ikke plass til flere. Den store salen i Hotel Hannover i Neuhaus, Niedersachsen, er overfylt. Folk står tett i tett helt til de bakerste hjørnene.

”Jeg hadde ikke regnet med at det ville komme så mange interesserte,” sier Richter til trengselen i hotellsalen. Protester kommer fra publikum. Protestene tilbakevises med ”Det er ingen kritikk”. Stemningen er anspent.

Mannen fra departementet snakker om den enorme tilstrømningen til delstaten. Folk stiller praktiske spørsmål om brannvern, om avløp og avfallshåndtering, og om asylsøkernes transportmuligheter.

I det tyske nyhetsmagasinets videoreportasje kan man av og til høre folk som hever stemmen i sinne og roper «løgn». En mor sier at barna er fryktelig redde for fremtiden. En annen kvinne viser til at den tyske grunnloven snakker om menneskelighet. ”Hvor er menneskeligheten her?” utbryter hun.

Reporteren klarer ikke å skjule en viss nedlatenhet:

Innbyggerne har også mindre rasjonelle bekymringer og engstelser. Hvordan skal man beskytte seg mot kriminalitet, spør en mann. Og om helsevesenet er tilstrekkelig ”til å beskytte oss alle”. En kvinne i et annet hjørne påpeker at det er nesten bare menn som vil komme. ”De har jo også behov”. En annen kvinne spør om det vil være tider når de internerte ikke kan være utenfor mottaket. Borgermesteren forsikrer at gatelysene vil være tent hele natten.

”Tusen er rett og slett for mange,” sier Dirk Hammer. Familien hans har bodd i landsbyen i fire hundre år. Han vil som mange andre ha en ”fornuftig løsning” og ”minst mulig forstyrrelser”.

Som de fleste andre, vil han bare opprettholde normaliteten. Det skal holde hardt.

 

Der Spiegel

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629