Nytt

Schengen-avtalen hadde gode intensjoner. Den skulle gjøre livet lettere både for næringslivet og Europas befolkning. Eliten, som jo normalt har lite erfaring med kontinentets skyggesider, lever fremdeles i den villfarelse at alle mennesker er like, at det kun er muligheter og geografi som skiller oss. Resultatet av de åpne grensene og den frie flyten har lenge vært synlig i alle hovedstedene. Særlig for de som ikke bor i det som vi nå ofte kaller «hvite områder» (hvem ville forstått et slikt uttrykk for bare tjue år siden?). Men også eliten må av og til gå forbi tiggere utenfor butikker og offentlige kommunikasjonssteder. De synes kanskje at gatesangerne var et muntert innslag, men pågående prostituerte på Karl Johans gate var kanskje i overkant, selv for de kondisjonerte.

Med Schengens åpne grenser kom ikke de velutdannede europeerne som skulle berike oss og samfunnet vårt. Det har vist seg at mange av de som kommer faktisk ikke er europeere i det hele tatt, men hva Storbritannia fremdeles våger å kalle illegale innvandrere. Det uttrykket brukes ikke lenger på norsk. Ingen er illegale her. Alle bor vi på samme planet og dermed har alle den samme rett til å bosette seg hvor de måtte ønske, mener både globalister og forvirrede politikere som gjerne vil gi bort alt som forfedre har bygget opp. Hvem bryr seg vel om neste generasjon? Her skal det reises og rødvindrikkes til arven er brukt opp. Men litt dårlig samvittighet finnes det nok, for i sin skyldbetingede egoisme føler de at de burde ha delt litt. For de har jo så mye. I sin segrerte hverdag ser de ikke at dette ikke er tilfelle for alle landets borgere, for alle de kjenner har det på samme måte. Og det er de som har posisjonene til å ta beslutningene.

The Sunday Times meldte sist søndag at Tyrkia vil bli tilbudt medlemsskap i Schengen som part av en avtale om at de stanser migrasjonsstrømmen til Europa. Vi omtalte dette i artikkelen «fri flyt av 76 millioner tyrkere«. Flere andre aviser bekrefter denne meldingen. Blant annet Novinite som skriver at dette kan skje i løpet av to år:

EU Enlargement Commissioner Johannes Hahn has said it is «completely realistic» to believe that a visa-free regime could be implemented with Turkey over the next two years.

In interview with German daily Die Welt, Hahn has explained this could happen if Ankara meets «a number» of criteria, including stricter border controls and biometric passports.

Johannes Hahn

Johannes Hahn, villig til å flytte grenser, men ikke stenge dem.

I et intervju med Johannes Hahn spør den tyske avisen Die Welt:

Die Welt: Seit zwei Jahren verhandelt Brüssel mit Ankara über Visa-Liberalisierung. Zieldatum ist 2017. Ist das realistisch?

Hahn: Aus meiner Sicht ist es durchaus möglich, in zwei Jahren die Visumpflicht für Bürger aus der Türkei, die in den Schengen-Raum reisen, aufzuheben, wenn die vorgesehenen Bedingungen erfüllt sind.

Også Financial Times referer til saken under overskriften: «Europe’s migrant drama puts Turkey centre stage». Tyrkia gjør narr av EUs migrasjonskrise:

His face was stern, his mood dour, but nobody could accuse Recep Tayyip Erdogan, Turkey’s president, of lacking a sense of humour.

Standing beside Donald Tusk, the European Council president beset by EU feuding over migration, Mr Erdogan suggested the unthinkable. “We fully support migrant quotas,” he said, adding that naturally the EU sharing system “should include Turkey” — and its 2m Syrian refugees.

With some relish, Mr Erdogan had delivered a home truth to a bloc barely able to divvy up 40,000 people without months of rancour. The EU thinks it is facing a tide of refugees, yet seen from Ankara that tide is but a trickle spilling from its sea. “They just laugh in our face,” said one senior EU official. “How is your 40,000 going?”

Om Erdogan sa en annen EU representant: “He’ll be pissing in our back garden”. Financial Times skriver at EU vil bruke Tyrkia som en buffersone.

If Turkey is to become the EU’s refugee buffer zone, Ankara will naturally have demands. Mr Erdogan faces a political dilemma over granting Syrians work rights in Turkey — a crucial step to reducing the allure of the EU. Extra EU funds could ease the pain. It might even convince Ankara to tighten borders, tackle people smuggling or establish systems for properly registering refugees.

But Turkey’s wishlist will be more than money. For starters Ankara wants visa liberalisation — essentially free travel within the Schengen area. It is a totemic matter of pride. Turkey is the only EU accession country refused visa privileges, and now faces the ignominy of war-torn Ukraine winning such rights before them.

In theory the bargain has been struck already. Under an EU-Turkey “road map” agreed in 2013, visa liberalisation comes as soon as 2017 in return for a “readmission agreement”, the holy grail of migration policy allowing the EU to return asylum seekers travelling via Turkey.

Hele saken vitner om hvor desperat migrasjonsspørsmålet er blitt for EU. De vil tviholde på åpne Schengengrenser om det så skal koste dem fri flyt av alle tyrkere som ønsker å flytte til EU-sonen. I Tyskland bor det allerede syv millioner tyrkere. Det vil bli mange, mange fler hvis denne planen blir gjennomført.