ShoaibSultan

I forbindelse med et forslag om å bosette 2.000 syrere i Oslo, sier Miljøpartiet De Grønnes ordførerkandidat Shoaib Sultan (bildet) til Nettavisen at den siste tidens voldsomme engasjement for å hjelpe flyktninger er «genuint».

Er det?

Genuin betyr ekte, naturlig. Et ekte engasjement er altså noe kommer innenfra, det skyldes ens natur. Ekte arbeidslyst er f.eks. ikke avhengig av at noen maser på en, den er selvgående.

Hvis engasjementet var genuint, hvorfor manifesterte det seg ikke lenge før de siste ukenes massive, ensidige og uhyre skjønnsomt billedspekkede flyktningpropaganda i samtlige medier fra morgen til kveld? (Man viser jo ikke bilder av migranter som sparker bort vannflasker som de får utdelt av ungarsk politi.)

ANNONSE

Det har tross alt ikke vært ukjent at krigen i Syria har fordrevet mennesker i endel år nå, men det er først med mediestormen at folk har begynt å vise «engasjement». Skal tro hvor lenge det varer når mediene begynner å interessere seg for annet, kanskje ikke lenge etter valget?

Det avgjørende er altså påvirkningen utenfra, ikke den indre drivkraften – hvis slik finnes.

Hvilket altså ikke trenger å bety at det ikke finnes indre drivkrefter. Det er bare at det ikke nødvendigvis har med autentisk nestekjærlighet å gjøre. For en slik ville vel ha manifestert seg på flere andre av livets områder allerede?

Hva om det hele skulle ha mer å gjøre med at den ekstreme velstanden som norske borgere har nydt godt av de siste årene, for de flestes vedkommende er ufortjent? Og at dette har avstedkommet et dypt ubehag? En slags skyldfølelse?

Med ufortjent menes ikke nødvendigvis at man ikke selv har gjort noen nevneverdig innsats for å oppnå velstanden, slik tilfellet ofte er med trygdede samt byråkrater og andre i jobber fremmedgjort fra livets og økonomiens realiteter (i seg selv en betydelig andel av befolkningen). Personer som anstrenger seg hver dag, har også arvet betydelig velstand av tidligere generasjoner.

Et eller annet sted nede i samvittigheten finnes det altså muligens et behov for å lette seg for noe av velstanden. Hva er vel bedre enn at det kan la seg gjøre samtidig med at man får ros for offerviljen? I forfengelighetens vold blir man et lett bytte for manipulasjon.

I en verden med kontakt mellom generasjonene ville man ha forventet at arven hadde resultert i ekte, daglig takknemlighet overfor de gamle, og ekte, daglig omtanke for de unge. Men vi er nok ikke helt der. Gamle sitter ensomme på aldershjem, hvis de ikke luftes av private firmaer mot betaling, og unge parkeres foran nettbrettet, også på skolen.

En mann som selger en atten år gammel bil for å gi et beløp svarende til noen bæreposer med mat, blir nærmest fremstilt som en helgen. Om det skulle være behov for å betale en smule emosjonell avlat?

Et trekk som skiller nordeuropeere fra sydeuropeere, er at de førstnevnte har en tendens til fra tid til annen å drikke seg fulle. I disse dager er det godhetsrusen som nytes. Bakrusen vil vare lenger enn én dag, og i det alt overveiende vil den utholdes av personer som ikke deltok i kalaset.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629