Lucia Annunziata, redaktør for den italienske utgaven av Huffington Post, spør seg hva det kan komme av at venstresiden i Vesten ikke bryr seg om forfølgelsen av kristne i muslimske land. De bruker hele tiden humanitet som argument for at Vesten må ta imot flere flyktninger, men snur ryggen til de mest forfulgte.

lucia-annunziata

Det skurrer kraftig. Er det så sikkert at det er ekte humanitet som driver dem?

“I ask myself where is the Left, with a capital L, the social party wide as it is because of its history and principles, because it is outside of the cages of daily life, and loves itself because it is attached to its own sense of justice,” Annunziata wrote in an op-ed published earlier this month.

This wide party, she continued, has remained silent “in front of the most terrible of crimes against the weakest … the massacres of Christians whose blood is shed in many parts of the world.”

“Why have I not received any petition to sign, though I receive many of varied kinds? Why has no-one promoted, if not a public protest, a sit-in, or a meeting? I hear no slogans for persecuted Christians, nor do I get documents or petitions on the issue,” Annunziata complained.

Annunziata er selv ateist, men hun blir berørt av at kristne forfølges for sin tros skyld. Hva betyr det for Vestens fremtid? Vesten er bygget på kristendommen. Hva vil det si om den moralske fiber i Vesten at man så glatt overser at det er deres egne trosfrender som nå forfølges?

Noting the situation of the political left in Italy, Annunziata noted it has “taken up a huge number of causes,” listing women’s issues, youth unemployment, gay marriage, institutional reform, internet freedoms, innovation, poverty, austerity, the Islamic State, war, and the attacks on Charlie Hebdo and Tunisia’s Bardo Museum.

ANNONSE

However, she added, “with few exceptions, never does the Left express pain or horror for the men and women who die because of their faith.”

Annunziata called death the “final violation of the most important right of personal freedom,” and noted that Christianity is the faith of most Italians as well as serving as “the basis of the definition of the history and culture” of Europe.

She underscored that she is not Catholic, but “atheistic, and willing to remain so,” and has not been a cheerleader for Pope Francis.

Annunziata setter fingeren på noe: Det mangler ikke på saker som samfunnet tar opp og gjør til sine: homofiles rettigheter, likestilling, antidiskriminering, integrering – mediene promoterer dem hver eneste dag. Det er lite eller ingen diskusjon om filosfien bak. Den tas for gitt. Den er selvinnlysende. Men hvis man følger Annunziatas tanker vil man se at den rettferdigheten det her snakkes om er en selektiv rettferdighet.

Tidligere tiders rettferdighet var forankret i en tro på en guddommelig orden, på metafysiske lover. Nå er det EU og FN som definerer rettferdigheten. Men, spør Annunziata, hvis denne rettferdigheten overser, ignorerer og fortier forfølgelsen av den tro Europa er grunnlagt på, hva består så denne rettferdighet i?

For de som forfølger dem vil både tilintetgjøre menneskene og troen. Det siste ønsker heller ikke Europa å snakke om. Er det fordi Europa har snudd ryggen til troen og mener det er blitt post-konfesjonelt?

Men hvorfor denne likegyldigheten for ikke å si kjøligheten mot egne røtter? Hvordan kan en rettferdighet i den egentlige betydning av ordet være selektiv? Betyr det at bestemte grupper er mer fortjent enn andre, og omvendt: er det noen som er mindre fortjent?

Slik kan det se ut.

Hvis kristne er mindre fortjent, er det fordi de tilhører samme tro som Europa en gang ble bygget på?

Det kan virke som om Europa ikke ønsker om å bli minnet på hva det en gang var. At det bærer på et skyldkompleks.

Vi kjenner den politiske sjargongen: korstogene, imperialismen, kolonialismen, gammelt sosialistisk oppgulp som har fått en renessanse i den nye tid, folkevandringenes tid.

Men at disse gamle fanesakene skulle ha noen appell i en tid hvor man med letthet kan finne ut at Vestens ekspansjon ikke var noe verre enn andre kulturers,  er underlig. Hvis da ikke teknologisk og vitenskapelig overlegenhet er en urettferdighet som må rettes opp ved at hele verden får rett til å ta del i dens frukter,Det er dette man får en følelse av ligger bak forsvaret for folkevandringene: Vesten skylder å dele sin suksess med andre.

Men på et eller annet tidspunkt melder det seg et spørsmål hos folkene som har skapt fruktene: Hvorfor skal de dele dem med mennesker som ikke har bidratt til å skape dem? Og som fastholder verdier som gjør dem mindre?

Neste skritt er å spørre om det kan være noen sammenheng mellom kulturen disse menneskene kommer fra og mangelen på suksess for disse landene. Opplagte spørsmål

Det er ingen som for alvor tror at problemene i dagens Midtøsten og Afrika skyldes Europa.

I  så fall vil et for stort antall derfra kunne importere de samme problemene til Europa.

Hvordan reagerer medier og politikere på disse spørsmålene? De overser dem fullstendighet. De skrur i stedet opp for volumknappen som heter humanitet, med historier som skal påkalle vår medmenneskelighet. Det er den kristne godhetstanken i sin ytterste konsekvens: Du skal ofre deg for deg og dine for andres skyld.

Men kristen godhet i a-kristen eller anti-kristen tapning blir ingen god blanding.

Fundamentet for både samfunn og tro mangler.

Hvis de styrende virkelig  tok integrering alvorlig hadde de organisert menneskestrømmen på en annen måte. De hadde slått fast visse urokkelige prinsipper for våre samfunn: så som ytringsfrihet, trosfrihet, rasjonalitet. De hadde understreket at våre samfunn ikke er a la carte. De som kommer hit må godta disse verdiene.

De hadde vedtatt lover som straffet dem som viser at de ikke respekterer disse verdiene. De mister retten til å være her. Hvis deres hjemand nektet å ta imot dem ville de bli straffet på bistandsbudsjett eller på andre måter.

Det finnes ingen free lunch, og slett ikke i folkevandringenes tid.

Men våre ledere gjør det motsatte: De forsvarer ikke våre verdier, og vedtar følgelig ingen sanksjoner mot de som bryter dem.

En rettferdighet uten noen som håndhever den blir en tom moral.

Alt flyter.

Det er denne situasjonen vi befinner oss i. Det «lekker» over alt og ingen ser ut til å ville gjøre noe med det. De styrende vil ikke en gang innrømme at Europa er ved å bli rent over ende.

Det vi ser er ad hoc-beslutninger. Makedonia som forsøker å forsvare den sørlige grensen, og når det ikke går setter de opp tog som frakter dem ut av eget territorium og videre nordover.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629