Tavle

Litteraturhuset arrangerer partilederforedag i forkant av valget til høsten. Foredragsholderne inviteres til å tenke høyt et kvart århundre frem i tid. Onsdag holdt Erna Solberg sitt innlegg.

Statsministeren la for dagen en brukbar forståelse av nå-situasjonen:

– Etter 25 optimistiske år står Norge og Europa nå ved et veiskille. Global konkurranse og integrering blir de to største utfordringene fra nå og fram til 2040

Idet hun prøvde å se inn i år 2040, vek realismen delvis plass for ønsketenkningen:

– Da skal Norge være like kjent ute i verden for sine verdensledende universiteter og forskningsmiljøer, som vi i dag er for våre fjorder og fjell.

Man kan glise litt av disse vitenskapelige stormaktsambisjonene, men det kan også velvillig skrives på kontoen for konstruktiv optimisme og stå på-mentalitet, som neppe utløser noen skade.

Da temaet integrering ble utdypet, meldte derimot statsministeren seg helt og holdent ut av virkeligheten slik menneskene har kjent den siden tidenes morgen, med adskillig større fare for å gjøre skade:

Visjonen må være at datteren til de som kommer til Norge med analfabet-foreldre, må ha like store sjanser som sønnen til et akademikerpar, formulerte Solberg.

Hvordan skal denne utopiske drømmen kunne være til nytte i integreringsarbeidet?

Hvis slike visjoner – eller hallusinasjoner – øver noen som helst innflytelse på det politiske arbeidet, er sannsynligheten stor for at en fornuftig håndtering av det Christopher Caldwell kaller revolusjonen i Europa, vil utebli helt til den er ferdig omveltet.

Hvis statsministeren bruker en offentlig talerstol til å uttrykke håp om at det skjer et mirakel, kunne hun kanskje også understreke den dimensjonen ved å blidgjøre gudene litt med det samme. Hva om denne formen for sekulær bønn ble ledsaget av et rituelt offer, f.eks. ved å slakte en geit?

 

ABC Nyheter