Fra et fredelig sommerparadis i Ryfylke, hvor sauebrekingen vekker deg om morgenen og kattugla er med deg inn i nattemørket, er det en smule surrealistisk å skrive om rutiner og holdninger knyttet til «hjemvendte» Syria-farere.

Stavanger Aftenblad har kjørt en serie med oppslag knyttet til temaet radikalisering, og det er tidvis vanskelig å vite om politikere og journalister forstår rekkevidden av de utfordringene vi står overfor.

I følge Stavanger Aftenblad den 22. juni, har Stavanger kommune en stor verktøykasse i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. I praksis betyr dette at kommunen har gjennomført:

  • Åpen dialogsamling
  • Seminar
  • Politiske møter
  • Brev til alle kommunale virksomheter
  • Deltakelse på storbynettverk
  • Samlinger, konferanse og toppmøte samt møter med politi, PST og regjeringsrepresentanter.

Kommunen anser tematikken knyttet til fremmedkrigere som et foreløpig marginalt problem (selv om PST antar at fem mann har reist fra fylket til terrororganisasjoner i Syria og Irak), men har allikevel utarbeidet et såkalt tiltakskort for håndtering av returnerte fremmedkrigere. Dette tiltakskortet inneholder flere elementer, og Stavanger kommunes spesialrådgiver for mangfold og integrering, Ingrid H. Rasmussen, vil ved en eventuell retur av en fremmedkriger lede en koordineringsgruppe med representanter fra PST, forebyggingskontakt fra lokalt politi samt en rekke personer i ulike og relevante roller fra kommunen. Målet vil være å avdekke forbedringspotensial, tilegne seg erfaringer og få testet ut rutiner.

ANNONSE

Ingrid H. Rasmussen, som sier at de ikke må være naive, oppsummerer sitt arbeid med å si:

«Arbeidet vi har gjort sender også ut signaler til innbyggerne. Dette handler og at alle tar sitt ansvar. Vi skal bry oss om naboer, kolleger og nærmiljø. Vi skal slippe folk inn og inkludere, ikke ekskludere, mobbe og stenge folk ute.»

Frps Atle Simonsen vil imidlertid bruke sterkere lut, han ber også sin egen regjering gå lenger enn det forslaget som ligger på bordet, der regjeringen åpner opp for at terrorister med dobbelt statsborgerskap kan bli fratatt sitt norske. Simonsen vil også ta fra folk det norske passet, selv om det er det eneste de har. Av hensyn til norske liv ber han om handlekraft nå. Men det får Aftenbladets debattredaktør, Solveig Grødem Sandelson, til å reagere, og hun skriver den 24. juni:

«Men det kan ikkje vera så enkelt som Simonsen gjer det til. Vi har ein rettsstat å ta vare på, vi har eit demokrati å halda høgt. Noko av det viktigaste er respekten for enkeltmennesket, for kvart enkelt menneskes rett til å bli behandla likt.

Ein annan prøvestein for kor godt eit demokrati fungerer, er om det fleirtalet som til ei kvar til styrer, også tar var på mindretalet sin rettar på skikkelig vis.

Sjølv lovar som skal førebygja terror på norsk jord, må ta tilstrekkelig omsyn til det. Her blir det komplisert, i yttarste konsekvens skal demokratiet beskytta seg sjølv mot krefter som ikkje anerkjenner eller respekterer det, utan sjølv å forvitra eller brytast ned.

Det kan ikkje finnast enkle og kjappe svar på slikt. Det kan ikkje finnast løysingar som i praksis opnar for å skjera alle i ei gruppe over ein kam, sjølv om ein tilsynelatande behandlar kvar enkelt si sak, det kan ikkje finnast løysingar som fråtek mennesket så grunnleggjande rettar som å tilhøyra ein stat. Det går ikkje opp.

Simonsen er opptatt av å beskytta norske interesser. Ironien er at han dermed opnar opp for lovar og reglar nærmare det menneskesynet han nettopp ønskjer å halda ute – eit menneskesyn der den enktelte aldri tel meir enn det passar fleirtalet.»

 

Der er vi altså, det er samtaler, inkludering og rettigheter vi skal møte vår tids største trussel med. Og når debattredaktør Solveig Grødem Sandelson snakker om ironi, gjør jeg leserne oppmerksom på at hennes tekst er blodig alvor. Men hun er ikke alene, hennes oppfatning av demokratiets plikt overfor sine motstandere deles av en stor gruppe velmenende politikere med flere. Det tragiske er at de knapt forstår hva de står overfor. For det er ikke ordinære kriminelle mennesker dette handler om, det vi opplever er en kollektiv krigserklæring mot hele det vestlige samfunnet, det er som om tyskerne i 1940 skulle blitt invitert på kaffe, medarbeidersamtale og utredning av forbedringspotensialet.

Det er det Frps Atle Simonsen ser, han ser at vi her står overfor en gruppe mennesker som selv har meldt seg ut av det norske samfunnet, som ikke ønsker å være en del av et demokratisk fellesskap, som er rede til å ta liv for å nå sine mål. Simonsen ser at demokratiet i sin storhet må være villig til å kjempe for å beholde sine grunnleggende verdier, han ser at Syria-farerne selv har fratatt seg sine grunnleggende rettigheter, de ønsker dem ikke for hverken seg selv eller sine motstandere.  En ekte demokrat kjenner sine motstandere, han vet når han må ty til virkemidler utenom det vanlige. Simonensens respekt for fellesskapet er så stor at han mener at den som utfordrer det slik vi opplever i våre dager, skal være nødt til å ta konsekvensene av det.  Rett til selvforsvar har alltid vært demokratiets innbyggere grunnleggende rettighet, av den enkle grunn at demokratiet forutsetter at menneskeverdet forsvares.

Dette siste forstår ikke Solveig Grødem Sandelson eller Ingrid H. Rasmussen. For dem har alle en naturlig rett til felleskapets goder, selv de som aktivt melder seg ut av det, skal ha rett til fri retur og beskyttelse. De klarer ikke å se den korrekte årsaks-rekkefølgen. Atle Simonsen sier ikke at demokratiet skal opptre overfor mindretallet slik Solveig Grødem Sandelson insinuerer. Det er tvert imot for å beskytte alle, også mindretallet, at radikale grep må aksepteres. Forsvar mot angrep truer ingen, selv om Solveig Grødem Sandelson gjerne vil ha oss til å tro det. Vi har ikke, slik Ingrid H. Rasmussen antyder, et ansvar for IS-krigere. IS-krigere ønsker ikke vår deltakelse i sine liv, selv om det er en tøff lærdom for ideologiserte multikulturalister.

Den vestlige sivilisasjon er i krig mot IS, det er på tide at flere enn Frps Atle Simonsen innser det, og i krig gjør man det som er nødvendig for å beskytte seg og sine.

Det var deres fineste time, sa Winston Churchill om pilotene som sloss mot sine tyske motstandere. De forstod hvem som var deres fiender og hva som krevdes for å bekjempe dem.  I dag er jeg redd vi ikke har noen av de egenskapene. Vi er kommet et godt stykke på vei, når det å beskytte norske innbyggeres liv, ikke lenger er et holdbart argument.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629