Gjesteskribent

En av journalistikkens og venstresidens favoritter er død, i en alder av 80 år. Når jeg omtaler ham som voldsmann og forbryter er det intet krenkende i det- det er å referere til rettskraftige dommer.

Det er selvfølgelig Fredrik Fasting Torgersen jeg skriver om.

Han startet sin kriminelle karriere som ung mann. Han hadde pådratt seg en rekke voldsdommer, og en voldtektsdom, lenge før han kom i det nasjonale rampelyset. Et fast modus han hadde var å benekte alt han var siktet for.

I 1958 ble han rikskjent – siktet og dømt i en drapssak, den såkalte «Rigmorsaken». Tross senere påstander var dette en sak som var gjenstand for grundig etterforskning, datidens kriminaltekniske hjelpemidler tatt i betraktning. Saken burde ha endt der.

Det hadde seg imidlertid slik at aktor i saken mot Torgersen het Lauritz Dorenfeldt. Sett med dagens øyne var han kan hende ingen sympatisk person; det er likevel helt hinsidig å tro at han på noen som helst måte hadde stiftet et komplott mot Torgersen.

Samme Dorenfeldt var aktor i en annen sak, som i ettertid har noe av komikkens skjær over seg, nemlig pornografisaken mot Jens Bjørneboe. Jens Bjørneboe utviklet en muligens forståelig antipati mot Dorenfeldt, og kanskje utifra en holdning om at min fiendes fiende er min venn, innledet han et vennskapsforhold med Torgersen – og ble overbevist om hans uskyld.

Dermed var ballen i gang.

Jens Bjørneboe fikk overbevist deler av venstresiden – ikke minst litterære personer – om at Torgersen var offer for et justismord.

Han bisto ham også med å få utgitt «diktsamlinger»; med det resultat at Torgersen fikk medlemskap i Norsk Forfatterforening. Dette medlemskapet hadde han frem til sin død.

På tross av at han hadde begått voldshandlinger også i fengselet- noe han ble dømt for i 1971 – fikk han høyesterettsadvokat Tor Erling Staff til å kreve saken gjenopptatt i 1973. Dette ble avslått av Høyesterett. Siden han hadde fått seg et martyr-image hos deler av venstresiden allerede, ble ikke ballen liggende død, og det ble gjort flere forsøk på gjenopptagelse – uten resultat.  Dette ble selvfølgelig tolket dithen at han var offer for en konspirasjon fra borgerskapet. Den enkleste forklaring, som holder vann fortsatt, nemlig at han var skyldig – ville man ikke høre på.

Etter at man fikk en gjenopptagelseskommisjon, ble nye forsøk på gjenopptagelse gjort – med tildels groteske virkemidler. Verst var jusprofessor Ståle Eskeland som insinuerte at avdøde Rigmors familie hadde tilknytning til drapet. Han ble dømt til å betale oppreisning til familien for dette, en dom som er rettskraftig.

NRK har følgende omtale av Fredrik Fastin Torgersen; på en måte som nærmest frikjenner ham i ettertid:

 http://www.nrk.no/ostlandssendingen/fredrik-fasting-torgersen-_80_-er-dod-1.12417548

 Respekten for rettstaten virker ganske fraværende når det gjelder omtale av personer som har fått venstresidens godkjentstempel.

 For dem som måtte ønske en grei gjennomgang av Rigmorsaken; noe mere sobert enn medias glansbildeomtale, kan følgende lastes ned fra Nasjonalbiblioteket:

 

http://www.nb.no/nbsok/nb/3647131a8b18c122e483d78a8cbfd498?index=4#0

 

Måtte Rigmor Olsens familie snart få den freden de har fortjent.

Les også

En myte sprakk -
Kjettere -
Bjørneboe og Pilger -
Slaget om Europa -
Slik dør menn -