Portrett fra 1879, tatt av Constantin Shapiro (1839-1900)

Når dagen er kommet, og timen er kommet
Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.

Jens Bjørneboe (1920-1976)

Dette fikk Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij (1821-1881) kjenne på da han den 23. april 1849 ble stilt opp mot veggen for å skytes. Men i siste øyeblikk kommer en soldat ridende inn på plassen med benådningen. Det hele var et psykisk torturspill for å jage skrekk i den dødsdømte. Straffen ble omgjort til 10 års straffarbeide i en ostrog, en russisk fangekoloni i Omsk i Sibir.

Den 11. november 2021 – etter den gregorianske kalender – feires 200-årsdagen for Dostojevskijs fødsel. Født inn i en forarmet adelsfamilie fikk han en oppvekst med en anstrengt økonomi. Faren var en alkoholisert tidligere militærkirurg som jobbet på et fattigsykehus i Moskva. Her fikk Fjodor vokse opp ved en gravplass for kriminelle som ikke fikk ligge i vigslet jord. Her fantes også et sinnsykehus og et barnehjem.

Skinnhenrettelsen og fengselsstraffen medførte i praksis at han fikk skriveforbud, men alt det han opplevde i fengslet ga han erfaringer og ballast som han brukte videre i diktningen. I denne perioden utviklet han epilepsi som han senere brukte i beskrivelser av ekstatiske religiøse opplevelser. Etter endt soning i 1854 ble han deportert til Kazakhstan hvor han tjenestegjorde som korporal. Da han ble tillatt å flytte tilbake til den sentrale delen av Russland, fikk han slite med dårlig økonomi. Han pådro seg så stor gjeld at han måtte flykte til utlandet for å unngå gjeldsfengsel. Der utviklet han spillegalskap, og erfaringene med det brukte han i hastverksromanen Spilleren, hvis salgsinntekter kom godt med til å dekke opp spillegjelda. Det og epilepsien gjorde at han ikke var noen lett mann å være gift med. Kona torde ikke stoppe ham av frykt for at det kunne utløse epilepsianfall. I denne perioden kommer storverkene som perler på en snor, først Forbrytelse og straff som han skrev parallellt med Spilleren, deretter Idioten og Brødrene Karamazov.

Forbrytelse og straff var det kommersielle gjennombruddet, og handler om en student som tar livet av ei pantelånerske fordi han  mener han har en overmenneskelig rett til det. Han tenker at verden blir et bedre sted med pantelånerskens penger i hans hender. Navnet Raskolnikov («Splittersen») hinter til at han utvikler en splittet personlighet og at han gjennomgår tiden etter drapet, og til han angir seg selv til politiet, med engler og djevler på hver skulder. Når det er sagt er drapsøyeblikket ganske så heftig og beskrevet på en slik måte at når man leser det kjennes det som det er en selv som har gjort det:

Av all kraft slo han igjen øksehammeren i issen på den gamle – to ganger slo han nå. Blodet sprutet fram og kroppen veltet tungt over. Han tok et skritt tilbake og ventet til hun lå ubevegelig på gulvet. Så bøyde han seg over ansiktet hennes; hun var død. De vidåpne øyne så ut som de skulle springe ut av øyenhulene, og hele ansiktet var stivnet i en krampaktig grimase.

Vi finner en (av flere) oversettelser til norsk her.

I Brødrene Karamazovs kapittel om Storinkvisitoren tar han det enda lenger ut, for her stilles selveste Jesus på tiltalebenken. Han kommer tilbake til det katolske Sevilla på 1500-tallet og gjør undre og gir en blind synet tilbake og vekker ei død jente til live. Deretter blir han prompte arrestert og dømt til døden på bålet. Begrunnelsen er at han nektet å gjøre stener til brød og dermed ga han Homo sapiens selv valget mellom det gode og det onde. Martin Luther utropte som kjent Paven til Antikrist, og dette utfolder seg i kapittelet om at Kirken tilbyr folket trygghet istedenfor frihet. Mennesker er svake og klarer ikke å motstå slike fristelser som Jesus utholdt i ørkenen. Jesus står i veien for den katolske kirkens, skal man si, utrullingsprosjekt. For hva skal man med frihet? Man kan ikke spise frihet. Etter kommunismens fall ble det til og med klagd over at de fikk frihet til å sulte.

Ti først nå (det vil si, han taler naturligvis om inkvisisjonen) er det for første gang mulig å tenke på menneskenes lykke. Mennesket var anlagt som opprører, men kan vel opprørere være lykkelige? Du er advart, sier han til Ham, Du manglet ikke advarsler og anvisninger, men du hørte ikke på advarslene, Du avviste den eneste vei til å gjøre menneskene lykkelige, men heldigvis, ved Din bortgang overga Du saken til oss. Du har gitt oss Ditt løfte, Du har bekreftet med Ditt ord, Du har gitt oss rett til å binde og løse, og selvfølgelig kan Du ikke tenke på nå å ta denne rett fra oss. Hvorfor komme Du så og forstyrrer oss?

Den som kjenner sin Dostojevskij, vil vite at beretningen om Storinkvisitoren er skrevet av Ivan Karamazov, som forteller den til sin bror Aljosja, og at det er en skjønnlitterær beretning, og ikke faktisk historie.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂