Innenriks

Tidligere i uken fikk vi høre at sjefen for Den norske Opera, Per Boye Hansen, ikke får forlenget sitt åremål når det utløper neste år. Årsak: For ambisiøs, for høyt pengeforbruk. Flere kjente kunstnere beklaget avgjørelsen av en kunstnerisk leder som hadde satt Operaen på det internasjonale kartet.

Boye Hansen fikk ikke initiere produksjoner som skulle gå ut over hans tid.

Men så kom meldingen i Dagsrevyen torsdag om at den virkelige grunnen var «flere bekymringsmeldinger». Et slikt ord hentet fra barnevernets vokabular, hintet om alvorligere ting, og det lød som en antydning om noe som hadde med sex å gjøre. Kanskje trakassering? Men så viser det seg at det handler om lederstil. Boye Hansen skal være arrogant, kan NRKs Agnes Moxness fortelle. Javel, og det skal være grunnlag for oppsigelse? Boye Hansen stilte seg helt uforstående, men Moxness sa samarbeidsproblemer og lederstil var velkjent og omtalt blant de ansatte.

Det hjalp ikke at Leif Ove Andsnes gikk god for Boye Hansen.

Operasje Per Boye Hansen

Operasje Per Boye Hansen

På radio var det en stemme som i dag etterlyste «raushet» fra lederen, en som kunne bygge opp «egoene» til de ansatte slik at de «turde». Terapispråket og det flate SV-språket er blitt gjengangere. De er blottet for innhold, men er selvoppfyllende. De er som å tisse på seg når det er kaldt: man blir umiddelbar varm.

Mens avsløringene av seksuelt misbruk av barn blir stadig flere, kommer oppmerksomheten rundt vandelsattester til de ansatte som har med barn og ungdom å gjøre. Her vil man ikke være raus.

NRKs morgensending kunne fortelle at det ikke forlanges vandelsattest for vikarer i barnehaver. Først ved engasjement som går ut over to uker, blir det et krav. Nå kommer en forskrift som tetter dette hullet.

Men et annet står åpent og det er en stor låvedør: For ansatte med utenlandsk bakgrunn forlanges ikke vandelsattest over hodet. Det dreier seg om flere tusen mennesker. Stortinget har bestemt at utlendinger er unntatt. Grunn: Det er vanskelig å få attester fra utenlandsk politi, og de er ofte upålitelige.

Statssekretær Birgitte Jordahl (H) forsvarte sogar unntaket med problemer med å få vandelsattest som var til å stole på. NRK kunne følge opp med det politiske ubehagelige spørsmål: Hvilke land er det vanskelig å få vandelsattest fra? Det gjelder vel ikke alle? Neppe Sverige og Danmark. Polen? Derimot Pakistan og Irak eller Somalia. Men hvorfor velger man å utelukke alle for å skjerme noen? Hvorfor forsøker man ikke ansvarliggjøre nye borgere eller arbeidsinnvandrere ved å be de fylle ut selverklæringer. Er de dømt for noe straffbart forhold? Siden vi vet mindre kan det være grunn til å legge større vekt på rulleblad generelt.

Det er en merkelig ubalanse: En tidligere ML’er som er blitt autoritær på sine gamle dager – et ikke usedvanlig fenomen, sparkes fordi han ikke er raus nok. Norske barnehaveansatte skal granskes med lupe, og hullet for vikarer skal tettes. Men overfor utlendinger, som man ikke aner noe om, og som man vet kommer fra kulturer som har helt andre holdninger og verdier i forhold til barn enn det det moderne Norge står for, der stiller man ingen krav. Unnskyldningen man bruker er at det er så vanskelig å skaffe opplysninger. Det synes som en dårlig unnskyldning, fordi man ikke ønsker å vite. Man vil ikke ta i det ubehagelige.

Det er den nye norske rausheten.

 

Les også

Hijab og ytringsfrihet -
Italiensk pragmatisme -
Svensk modus -
Politiets umulige oppgave -
Den vanskelige integreringen -
Berettiget fremmedfrykt -