Kommentar

For sytti år sidan jubla folket over at framandstyret tok slutt. I dag kappast partia om å hente nye framandfolk til landet. Ingen har betre enn Sigurd Skirbekk forklart korleis dette haldningsskiftet kunne skje.

Avisa Vårt Land er ikkje meir innvandringsvennleg enn resten av media. Men avisa vart starta i frigjeringsåret 1945 og fekk eit namn som understrekar at Noreg, fedrelandet, nettopp er vårt land. Det skulle ein tru var eit motto som forplikta. Men avisa har no i mange år forkynt at vi slett ikkje har einerett på landet vårt, men bør dele det med stadig fleire andre. Symbolsk skjedde skiftet først i 2006, då avisa fjerna både flagget og vikingskipet frå logoen sin. «Det siste vi vil gjøre er å så tvil om avisens prosjekt ved at noen forstyrres av «nasjonale» symboler», sa sjefredaktør Simonnes den gong til Journalisten.

Denne dramatiske haldningsendringa på sytti år har ikkje berre skjedd hos redaksjonen i avisa Vårt Land, men stort sett i dei fleste media, i mest alle parti og blant fleirtalet av samfunnsvitarane våre. Sjølv halve folket er rivne med av stemningsskiftet. Det er beint fram utruleg og uforståeleg. Men det finst vise menn også i vår tid, som har innsikt nok til å kunne gje ei forklaring. Sigurd Skirbekk er ein av dei beste. I boka hans med tittelen «Nasjonalstaten» handlar kapittel 6 om «sju fortellinger med antinasjonale føringer». Poenget er at ingen direkte propaganda kunne gitt antinasjonale haldningar hos lek som lærd, til det er propaganda for lett å gjennomskode. Men tidstypiske forteljingar, som appellerer til kjenslene og tilsynelatande set ting på plass, kan føre til at folk forandrar oppfatning, sjølv om innhaldet i forteljingane verken er sant eller gjev oss eit rett bildet av røyndomen (‘virkeligheten’). Når vi så dreg våre konklusjonar, opplever vi synspunkta som våre eigne, sjølv om slutningane har skjedd på meir eller mindre falske premissar.

Fleire omtalar av boka «Nasjonalstaten» er refererte på heimesida til Skirbekk, og sjølv skreiv eg om ho i Sunnmørsposten i 2009. I samband med jubileet for fredsdagen, 8. mai 1945, er det mest nærliggande å sjå på dei to første «fortellinger med føringer» som han skriv om: «1940 og 50-tallet: Antinazisme og menneskeretter», fordi desse handlar om korleis ein skal forstå krigen. Der seier Skirbekk at «konsekvensene av den nazisme-forståelsen som etterhvert utviklet seg, ville vært utforståelig for mange i 1945, dersom de hadde kunnet se et halvt århundre framover i tid». Den myten som vart skapt var at «da de demokratiske folkene oppfattet ondskapen i nazismen og hadde besinnet sine verdier og reist seg i en kamp for friheten, viste de seg uovervinnelige. Folk samlet seg om de verdier som i dag preger vårt samfunn: Demokrati, liberalitet og humanisme. Etter at krigen var vunnet, har frihetselskende folk måttet kjempe nye kamper for menneskerettigheter og demokrati på flere fronter, og mot udemokratiske, rasistiske og illiberale krefter, for å sikre en verdensomspennende seier for de idealer vårt samfunn er bygd på. Krigens smertefulle erfaringer pålegger nye generasjoner til å være på vakt mot alle tendenser til totalitær politikk, og delta i aktiv kamp for frihet og likeverd og mot alle tendenser til rasisme, fascisme og ekskluderende nasjonalisme.»

Denne forteljinga om krigen som kamp mellom vonde og gode krefter set Skirbekk opp mot realitetane, nemleg at dei vestlege demokratia tapte på nesten alle frontar i dei første to åra, då dei stod åleine mot det tyske diktaturet. Det var Sovjetsamveldet som knekte nazismen, «en statsdannelse som i liten grad appellerte til liberale prinsipper, men desto mer til russisk nasjonalisme». Og heller ikkje dei vestallierte «vant krigen ved bare å vise til humanisme og frihetsdyrkning; tvert om ble det i krigens år appellert sterkt til kollektiv disiplin, nasjonal innordning, individuell oppofrelse og militær innsatsvilje… Den dominerende fortelling om krigen åpner ikke for den mulighet at alle politiske ideologier kan være relative, i den betydning at de åpner for noe og lukker for andre perspektiver, som kan være mer eller mindre funksjonelle i forhold til ulike typer av utfordringer… Det kunne for eksempel argumenteres for at en ukorrigert liberal tenkemåte blant vestlige politikere var ansvarlig både for mye urealistisk politikk før krigen og for en svak forsvarsevne i første del av krigen, og at det først var da liberalismen ble korrigert av nasjonalisme at demokratiene kom på offensiven.»

Ikkje alle måtar å tolke krigen på er rimelege, seier Skirbekk, og held særleg fram ei som er spesielt aktuell i vår tid: «En tolkning som klart ligger utenfor rimelighetens grenser er den som går ut på at vi bør åpne våre grenser for alle som vil komme hit, fordi dette ville være i overensstemmelse med de frihetsidealer og den menneskerettstenkning som patriotiske nordmenn sloss for under krigen. Neppe noen som opplevde okkupasjon vil gjenkjenne seg i en beskrivelse av disse åra som en kamp mot tyskerne for å kunne gi ‘lebensraum’ for folk med en fjernere kulturell bakgrunn.«

FN si menneskerettserklæring vart på amerikansk initiativ gjort til eit udiskutabelt etisk grunnlag for organisasjonen. Ho vart formulert som «et antatt universelt gyldig forsvar for individuelle rettigheter, med krav rettet mot statlige myndigheter, ikke som et forsvar av kulturbærende nasjonalstater. Alle mennesker ble ideelt sett som likestilte i rettigheter, uavhengig av forskjeller i nasjonal kultur og statstilhørighet. Det sistnevnte prinsippet har utvilsomt bidratt til den oppfatning at det er noe suspekt å hevde særretter i forhold til nasjonal kultur.»

Konklusjonen må bli som så ofte før: Det ‘gode’ er det bestes fiende!

 

 

Mest lest