Tavle

I et innlegg som Aftenposten har slurvet noe med å redigere, gir Jessica Kiil uttrykk for at vestfrikanere ikke gis sjansen i arbeidslivet fordi alle afrikanere skjæres over én kam:

Innvandrere fra Vest-Afrika elsker å jobbe, men akkurat nå ligger det et hardt glass over hodene våre.

Dette glasset er det vanskelig å knuse. Vi kan ikke late som om alt går bra lenger. Det går ikke bra. Jeg har ikke noe imot mine slektninger fra Somalia, men statistikken viser at mange av dem ikke jobber. Det er uakseptabelt at vi fra andre afrikanske land skal svi for det.

Forsøkene på sentraldirigert integrasjon med sikte på å løse problemet med lav yrkesdeltagelse, virker muligens mot sin hensikt?

Introduksjonsprogrammet for innvandrere, en mulighet som serveres med sølvskje, er nå fire år. Hva skjer etter fire år?

La de som skal lære norsk samtidig få muligheten til å forsterke det de kan. Plasser afrikanere ut i arbeidslivet. Da lærer de norsk raskere, samtidig som de får mulighet til å jobbe.

Hvilken mektig hånd som skal besørge plasseringen, sies intet om. Kanskje markedets? Gjør det som allerede funker for polakkene, mener Kiil:

Det viktigste for meg er tilbud på jobb. Språk betyr ikke så mye lenger. Polske lærer jo språk på jobb. Hvorfor skal afrikanere begynner med en gullskje språkkopplæring, for så å gå rett i renhold?

http://www.aftenposten.no/meninger/Sats-pa-afrikanere-La-dem-jobbe-og-lare-norsk-i-arbeidslivet-8000862.html

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar