Sakset/Fra hofta

Associated Press omtalte mandag avsløringene av sex-skandaler i Storbritannia og måten de gjør det på sier mye om hvordan politisk korrekthet virker: AP blander sammen pedofile overgrep utført av high society med sex-grooming-nettverkene som hovedsakelig pakistanske menn har stått for.

Ifølge AP er det samme fenomen og AP later som om regjeringen ved innenriksminister Theresa May ser slik på det. Men alle som har fulgt britisk presse vet at det er to helt forskjellige ting.

Pedofile overgrep utført av high society ble dysset ned på 60,70,89-tallet. Jimmy Savile-avsløringene åpnet a can of worms. Savile kunne benytte seg av den permissiveness som fulgte i 68-kulturens kjølvann. Han var popstjerne og kunne gjøre hva han ville.

Ikke lenge etter kom opplysninger at parlamentarikere og høyt plasserte politifolk hadde deltatt i sex-parties og at dette var blitt lagt lokk på. Nå kommer konkrete navn.

The latest allegations came Monday, when the BBC’s «Newsnight» program reported that an ex-detective had told it that a lawmaker, Cyril Smith, was arrested in the early 1980s as part of an investigation into child-sex parties, but was released hours later.

He said officers were ordered to hand over notebooks and video footage from their undercover operation, and were told they would be violating the Official Secrets Act if they revealed what had happened.

The BBC did not identify the former detective because of the legal threat hanging over him.

After Smith died in 2010, prosecutors revealed that in 1970 eight men had accused the Liberal lawmaker of abusing them as teens. The prosecutors said Smith was never charged, but should have been.

Alle som har sett Helen Mirren som inspektør Tennyson kjenner igjen bildet av et samfunn der noen kan tillate seg ting og slippe unna med det, fordi man tilhører samme sosiale lag og beskytter hverandre.

Dette var altså på 80-tallet.

Samfunnets forhold til seksuelt misbruk sier noe om de ideologiske føringer som råder: Den katolske kirke har nærmest blitt identifsert med pedofili av norsk presse. Det er blitt gjort til et karaktertrekk. Slik er kirken! Det hjelper nesten ikke hvor mye arbeid den nedlegger i å komme til bunns i historiene.

Men historiene om the sex-grooming-gangs er ikke historie. De er samtid. De skjer her og nå. De er langt mer omfattende og langt mer ubehagelig. Likevel streifer Associated Press såvidt borti dem.

Several recent cases in which gangs of men have been convicted of sexually exploiting girls in the care of local authorities have also exposed failures by police and social services.

In those cases, the perpetrators were mainly of South Asian origin, and their trials heightened racial tensions in northern towns such as Rochdale and Rotherham.

But Home Secretary Theresa May, Britain’s top law-and-order official, has warned that abuse revelations will touch the whole country, and all sections of society.

May has ordered a public inquiry into how public agencies — including government bodies, police, hospitals, churches and the BBC — handled child-abuse allegations.

Her gjelder det om ikke å være spesifikk, men gå en lang bue utenom. Det slår en at dagens politiske korrekthet som forbyr at AP konkretiserer både omfanget av sex-grooming-gjengene og hvem de har foregrepet seg på, ligner på de mekanismene som beskyttet pedofile mennesker fra høyere lag. Men nå er omfanget mye større, det berører hele samfunnet.

Den gang var det connections og status som ga immunitet. Nå er det at man tilhører en bestemt religion og etnisitet som gjør at myndigheter først lukker øynene, systematisk, år etter år. Dernest, når overgrepene er kommet ut, følger mediene opp ved å unnlate å rapportere saken etter normale nyhetskriterier.

Det er en underlig dynamikk. De gjør gruppens ære til deres sak, og beskytter dem. Hva gjør det med medienes moralske habitus? Hvordan kan man bevare moral i andre saker hvis man suspenderer den i det viktigste som har foregått de siste tiår – det multikulturelle samfunn? Hvordan kan man etter dette snakke om tillit?

AP-journalisten som skrev storyen heter forøvrig Jill Lawless.