Kommentar

Flere medier uttrykker uro over at konflikten mellom jøder og palestinere er i ferd med å bli religiøs. Blant dem er fagfolk som ellers har støttet palestinerne i tykt og tynt, som Nils Butenschøn og Hilde Henriksen Waage. De er betenkt. Er de også betenkt over konsekvensen av egne posisjoner?

Vi vet ennå ikke om det er tegn på selvransakelse eller distansering. Norske medier og fagfolk har en lang vei å gå for å se konflikten fra jødisk side.

Enøydhetens privilegium

Det finnes alltids argumenter man kan bruke mot Israel. Som forslaget om å lovfeste at Israel er en jødisk stat.

Dette presenteres som at Israel tar et skritt bort fra demokratiet og blir et etnokrati, et nytt moteord.

Et særtrekk ved politisk korrekthet er fortielsen. Land der islam dominerer har islam innskrevet i grunnloven. Som oftest også med krav om at lover må være i overensstemmelse med sharia. Spørsmålet gjelder grader av hvor sterkt det religiøse trykket skal være.

Vi hører lite eller ingenting om denne islamisering i norske medier. Det gjør dekningen i norske medier falsk. Det finnes et samsvar mellom den tiltagende islamisering i nabolandene og Israels ønske om å knesette at statens jødiske karakter. Jøder har bare ett nasjonalt hjem hvor alle jøder fra hele verden kan søke tilflukt.

Men for Aftenposten og Alf Ole Ask er dette et tegn på at Israel beveger seg i religiøs-ekstrem retning. Det er å feilinformere leserne. Det er å fastholde et bilde av Israel som høyredreid og uforbederlig.

Det er samme bilde som i flere år har vært tegnet av Danmark og dansker.

Men ingen underlegger norske medier og eksperter et kritisk blikk og spør hva det er som gjør at bestemte nasjoner får verstingstempel. Kan det være fordi de inntar motsatt standpunkt av det det offisielle Norge forfekter? I stedet for å anerkjenne dette som gyldige argument velger man heller demonisering.

Der moralisering erstatter politikken får man problemer med å henge med på sitt eget spill. Hvis den religiøse faktor blir mer dominerende får palestinavennene et problem: kjøttøkser og biler er dårlig PR.

Henger med

Men noen henger med. NRKs Sidsel Wold greier å få selv en så grusom hendelse til å bli noe hun kan legge ved israelernes dør: Angrepet skyldes de dårlige sosiale forholdene i Øst-Jerusalem. Dårlige skoler, veier og kloakk er forklaringen. Hun er ikke den eneste som mener dette. Men det er en viss forskjell på om en palestiner i Øst-Jerusalem sier det, og om en norsk korrespondent for statskanalen sier det som en kommentar til et grusomt angrep. Wolds valg av ord røper en svært dårlig Fingerspitzgefühl. Hvis man er misfornøyd med skoletilbudet tar man med kjøttøksa til nærmest synagoge?

På spørsmål om ansvar svarte Wold at Netanyahus regjering har ansvaret for de har full kontroll i og over Jerusalem. Sigurd Falchenberg Mikkelsen er en smartere fyr. Han sier ikke rene dumheter. Men også han fikk seg til å omtale de tre drepte jødiske studentene på Vestbredden som «settlere», og nevnte dem bare som et påheng til den drepte palestinske guttungen.

Jeg tror ikke det er et uttrykk for hva Falchenberg Mikkelsen mener. Det er et uttrykk for hva Marienlyst ønsker å høre. Der sitter anti-israelismen i veggene.

Taust

Norske medier, bortsett fra Dagen, har i årevis vært tause om det hat og den propaganda som ikke bare Hamas, men også det palestinske selvstyret har drevet med. Forklaringen er innlysende: Det ville gjøre det vanskeligere å rettferdiggjøre de hundrevis av millioner kroner av skattebetalernes penger som Norge har øst ut.

Men hatpropagandaen er velkjent, ikke minst takket være NGO’er som Palestinian Media Watch og MEMRI. Informasjon og størst mulig sannhet skal vinne den politiske kampen. Men norske medier følger en annen vei: Fortielsen og forstillelsen.

Det fører dem i selskap med PA-styret og Hamas. Skal de slå på bremsene må de ta et oppgjør både internt og eksternt. Det er ikke populært. Man reder som man ligger.

Hvis religiøs

Hvis konflikten er ved å bli religiøs: Hvor mye har norske medier informert om palestinernes bevisste desinformasjon om jødisk tilknytning, i den grad at man benekter flere tusen års historie? Jeg har ikke sett en eneste artikkel om dette sørgelige kapittel i palestinernes historie.

Kan det være fordi det er så mye å nøste opp at man er redd for å utløse et ras?

Historierevisjonister på et slikt nivå har en tendens til å benekte andre ting. Som Holocaust. Finnes det en sammenheng mellom benektelsen av jødisk tilknytning til Palestina og det faktum at en palestinsk lærer på Vestbredden som tok med elevene til Auschwitz, ble tvunget til å trekke seg?

Her er vi inne ved den avvisning av jødene som får den israelske regjeringen til å vurdere om man skal lovfeste statens jødiske karakter. Det har med denne avvisningen å gjøre. Det begynner med at man benekter historien. Hvis man i tillegg har som mål å ta tilbake hele landet, er det som et program for utslettelse. Jøder er ikke dumme, de har lært.

Men når europeerne later som de ikke forstår hva de holder på med, blir jøder skeptiske.

Det fører også til en følelse hos jøder av å være overlatt og sviktet. Israelere ber ikke om mye. Kun dette, å bli forstått.

Hele historien

En test: Hvis konflikten er ved å bli religiøs, burde ikke mediene da fortelle om hvordan president Mahmoud Abbas har oppfordret til å forsvare al-Aqsa-moskeen med alle midler?

Christian Science Monitor gjør seg samme bekymring for fremtiden som norske medier. Men de har også med palestinernes ansvar:

Brig. Gen. Yossi Kuperwasser (res.), the director general of Israel’s Strategic Affairs Ministry, is one of the foremost Israeli voices condemning what he calls Palestinian incitement. His ministry produces quarterly reports on the issue, looking at Palestinian textbooks, school Facebook pages, and official media, as well as other sources.

In recent weeks, he says, Abbas has advanced his formerly passive rhetoric denigrating Jews and the state of Israel to more active encouragement.

“We have to do something about it,” he says. “This is something new because for the first time he calls for action.”

In late October, Abbas made a statement calling for the defense of Al Aqsa by any means necessary, which Palestinian TV aired 19 times in three days.

Several weeks ago, Abbas praised Moataz Hijazi, who tried to assassinate Temple Mount activist Yehuda Glick after a conference advocating separate times for Jewish worship on the Muslim-administered compound. Such worship is currently banned.

Abbas praised Hijazi, who was killed by security forces the next day, as one who had “ascended to heaven as a martyr in the course of defending the rights of our nation, its honor and holy sites.”

 

«Alle» forstår hvorfor norske medier ikke pirker i Abbas. Da vil spørsmålet melde seg om hvorfor man ikke har sagt noe om dette før. Opplysningene henger ikke fullstendig i løse luften, jfr solide pensjoner til palestinske terrorister i israelske fengsler.

Kalde føtter

Men hvor lenge skal man være med på ferden? Det er kanskje det underliggende spørsmål når palestinavennene begynner å bli urolige.

Det kan bli vanskelig å bruke jødiske ekstremister som fikenblad, når palestinerne lager sanger som oppfordrer til å drepe jøder.

In recent months, Palestinians have generated numerous cartoons and even a catchy pop song that advocate running over Israelis.

..

An illustrated version of the song refers to the intifada of “da’es,” a play on words in which the Arabic word for running over people is almost identical to the acronym for the Islamic State, Da’esh. It shows a speedometer with a bullet as the arrow at maximum speed.

At konflikten blir religiøs betyr for palestinernes del at de slutter seg til jihad, slik den føres av IS. Da kan det bli vanskelig å opprettholde demoniseringen av Israel når den samme jihad truer Europa.

På godt norsk kalles det å få kalde føtter.