Sakset/Fra hofta

NRK Østlandsseningen og Dagbladet/NTB har plukket opp en sak fra Budstikka om en somalisk nibarnsmor og eneforsørger som i Asker og Bærum tingrett er idømt fire måneders ubetinget fengsel for å ha mottatt trygd mens hun arbeidet.

Sistnevnte skriver:

Hun klaget under rettssaken sin nød til dommerne om at flere av de eldre sønnene presset henne for penger med vold og trusler.

Dette får en til å tenke at fengselsstraffen bare er et punktum i en lang setning, hvor mesteparten av innholdet er ukjent. Dommen kaster litt mer lys over det nevnte forholdet:

Iallfall tre av hennes sønner har fått diagnosen schizofreni eller andre psykiatriske diagnoser.

I dommen står det også at den første mannen hennes døde for seks år siden, og at hun ikke har noen kontakt med faren til de to siste barna. Hvor lett er det egentlig å være hjelpepleier og somalisk eneforsørger med ni barn, om enn de fleste av dem er blitt voksne? Omsorg for familiemedlemmer opphører aldri i en klankultur. Hvordan forbereder man barna på en tilværelse i et land som Norge med dette utgangspunktet?

Den ufortalte historien er kanskje den mest interessante: Slik Norge fungerer, legges det til rette for at mange lignende saker vil komme for en dag, etter at opptakten til dem har gått upåaktet hen i årevis.

De har gått upåaktet hen, for hvis alle presumptivt ansvarlige personer og institusjoner så godt nok etter, ville de – lenge før det blir politisaker av dem – oppdage sosiale problemer på en skala som landet hverken har evner eller ressurser til å hanskes med.

Og flere skal det bli. Mange mennesker som mangler forutsetninger for å skape seg et godt liv i Norge, kommer til landet. Hver eneste dag. Politikken er kriminogen, kriminalitetsskapende, uten at det fritar den enkelte for ansvar.

Best å se en annen vei.