Kommentar

Nazi-jegeren Simon Wiesenthal sa en gang: «Rettferdigheten er menneskenes, hevnen er Guds.» Ordene ble liggende og murre, for den gang trodde jeg det var omvendt, at kun Gud kunne skape rettferdighet.

Jeg tror nå jeg forstår hva han mente: det er et tegn på sivilisasjon at hevnen tas ut av menneskenes hender og overlates myndighetene. Staten skal primært sørge for å gjenopprette den lov og orden som forbryteren har skadet. Forbryteren kan ha forbrutt seg mot mennesker og da tenker vi krenkelse av personlig integritet. Lovbruddet er ofte andre type krenkelser, bedrag, tyveri, svart arbeid osv som vi ser mildere på.

Når behovet for hevn reises som legitimt svar på grove personlighetskrenkelser,  kan det ikke unnlate å slå an strenger av blodhevn.

Tradisjonelt har eliten vært liberal og mot hevnprinsippet. Det er derfor oppsiktsvekkende at høyt utdannede tar til orde for, eller forsvarer hevnen som prinsipp i rettspleien. Etter 22/7 var det flere som mente at samfunnet hadde et legitimt behov for hevn. I samme retning gikk ønsket om å uttrykke og ta ut sinne. Mot hvem? Det fikk vi aldri noe svar på.

Nå er det igjen en skribent som rettferdiggjør hevnen,  og han gjør det med samme selvfølgelighet. Humanister pleide å reagere instinktivt på ønsker om hevn, nå kan man fremføre slike ønsker som om de var en hardt tilkjempet ny humanitet.

Skribenten heter Gudmund Skjeldal og han skriver om Lommemannen som skal slippes ut.

I ingressen slås det fast:

Vi må erkjenna behovet samfunnet har for hevn.

Erik Andersen som han heter har kjøpt seg et hus i et småsamfunn, og lokalaviser og regionaviser har vært der og identifisert huset.

Kva er så rett straff for å forgripa seg grovt mot ungar, for overgrep og for valdtekter? For at barn kjem livredde ut av badstova, og kan vera merkt av minnet livet ut? For at kvinner blir overfalt i mørket, og alltid vil vera redde for gater utan lys, og for menn? Maksimalstraffa for valdtekt i dag er 21 år i fengsel, men undersøkingar gjort i 2011 (Verdens Gang) synte at for dei alle fleste overfallsvaldtektene var dommane i snitt berre dryge tre år. Mange av desse dømde vart igjen prøvelauslatne etter rundt to år. Straffereaksjonane, og prøvelauslatingane, er altfor slappe. Ein ting er samfunnets behov for vern. Ein annan er samfunnets behov for beinfram hevn.

..

I saka om Erik Andersen kan det sjå ut til at lokalsamfunnet og lokalmedia har tatt saka heilt i eigne hender. Først ut var Bergens Tidende, som brukte nemninga «Lommemannen» i ei overskrift, også no, etter sju års soning. Lokalavisa Hordaland gjorde så kjent på førstesida si at denne «Lommemannen» hadde kjøpt hus på Voss, ganske avsidesliggjande, og prenta eit bilete av eigedommen, til og med.

..

Man skulle tro Morgenbladet-skribenter ville åkke seg og ta avstand fra dette pulikumsfrieri. Men det gjør ikke Skjeldal. Han søker en filosofisk-politisk legitimitet for hevnen som prinsipp.

Kvifor held samfunnet seg med straff? Av sosiologien lærer vi at det handlar om både vern og åtvaringar, både til fellesskapen og til den einskilde, allmennpreventive og individualpreventive omsyn, som det heiter på fint. Det høgverdige målet er likevel å føra den dømde attende til fellesskapen. I mindre grad blir elementa av smerte og liding tematisert.

 

Å setja eit menneske i fengsel er å røva fridomen frå det, altså påføra det noko vondt. Det er ikkje til å komma ifrå. Eg vil hevda vi ikkje skal komma ifrå det heller. Samfunnet har eit behov for hevn. Ikkje berre dei nærmaste pårørande, men fellesskapen av oss.

Vakkert er det kanskje ikkje, men vi treng hevnen, rett og slett.

Det skremmende er den selvfølgelige måten Skjeldal kommer frem til denne erkjennelsen på. Det er som han finner opp hjulet på nytt og motstrebende erkjenner at hevnen er en del av rettspleien.

Dette er en primitivisering av samfunnstenkingen. Det er et faretegn at intellektuelle går foran og lanserer hevn som del av rettferdigheten.

Hevn er gut-instinkter, det er å slippe ukontrollerbare krefter løs. Hvordan kan noen i det hele tatt få seg til å formulere slike ønsker og forkle dem som prinsipper, i saker med så sterke følelser som 22/7 og Lommemannen?

 

Gudmund Skjeldal Forbrytelse og straff