Nytt

USA la ikke noe spesielt press på Norge om å bidra mer i Irak, skriver Aftenposten, selv om de

har gitt klar beskjed til Norge at de forutsetter at også Norge bidrar.

Det kommer ikke nødvendigvis noe press fra ektefeller om å hjelpe til å rydde av bordet heller. Hvor vanskelig er det egentlig for en regjering å forstå diplomatiske signaler?

Det behøvdes et eksempel for ikke å fremstå som familiens latsabb:

Det som ble vanskelig for den norske Høyre og Frp-regjeringen var når den danske statsminister Helle Thorning-Schmidt i begynnelsen av oktober gjorde det klart at Danmark alene sender syv F-16-fly og et personell på 280. Norge skulle til sammenligning sende fem offiserer til stabsfunksjoner.

Denne passive, reaktive måten å opptre på er en manifestasjon av den manglende norske evnen til å treffe andre selvstendige valg enn det ikke-valget som består i å vedlikeholde status quo, gjerne under slagordet «stø kurs» – selv om bølgene gjør det umulig å holde kursen stø og man blir stående og kope i stedet. Noen andre må gå foran først.

En kan spørre seg: Har Norge overhodet en utenrikspolitikk? Skal vi vente til danskene (eller britene) sier opp Schengen og flyktningekonvensjonen også?

 

Danske kampfly fikk Norge til å sende soldater til Irak