Tavle

Den som hører jevnlig på P2 kan ikke han unngått å få med seg kunstprofessor Gunnar Danbolts omreisende foredrag sammen med en kvinnelig reporter. Lørdag var de åpenbart i Andalusia, i et palass som overgikk det meste de hadde sett.

Jeg stusset over superlativene som falt tett som hagl. Hvor kunne dette være? De snakket om uforglemmelige minner. Avslutningen forklarte sammenhengen:

– Noen sier at islam er kunstfiendtlig, sa Danbolt.

– Nei, stønnet reporteren.

Men så kom Danbolt med den historiske forklaringen på hvorfor det de så var overlegent:

på 1200-tallet begynte vestlig kunst å fremstille Gud billedlig. Det hadde man ikke gjort inntil da. Han ble fremstilt som en gammel mann. Dette trakk ham ned, sa Danbolt. Gud ble en del av denne væren. Annerledes med Allah. Han forble opphøyet, over Væren, suveren.

Det var dette de så i kunsten de beskuet, trolig Alhambra.

Over alt pipler det frem. Toe the line, heter det på engelsk. Følg partilinja. Over alt der forskjeller mellom islam og kristendom berøres, og de riktige ting sies. Danbolt benytter sin kunstfaglige ekspertise til tvilsomme utlegninger. Vi kan tenke oss helt andre konklusjoner, men de er utelukket i NRK.

Hvordan oppnår man en slik konsensus? Hvordan klarer man å få folk til å gå på akkord med deres faglige integritet?

Hvorfor sitter det så mange kompetente mennesker i dette land og tier. De må vite at disse utsagnene står for en utvikling de færreste ønsker.