Tavle

I likhet med flere av de nordmenn som på en eller annen måte har utmerket seg gjennom de siste århundrene, hadde Norges første sosiolog – og en av de største – bakgrunn som prest og en far som åpnet horisonter: Eilert Sundt (Farsund, 8.8.1817 – Eidsvoll, 13.6.1875) var sønn av en skipskaptein.

Sundts vei fra teologistudiet til lærerjobben ved Christiania tukthus var trolig medvirkende til at hans spontane nysgjerrighet – et trekk hos de fleste store vitenskapsmenn – tok form av interesse for samfunnets utstøtte og samfunnet i sin alminnelighet.

Det er lett å få assosiasjoner til den tidligere fengselslegen Theodore Dalrymple, men der hvor den engelske skribenten lar erfaringene munne ut i kvalitative analyser levert med beksvart humor, er det statistikkens alvor, empiri og faglig grundighet (f.eks. studier av romanispråket) som dominerer hos Eilert Sundt.

Gjennom et kvart århundre publiserte Sundt femten avhandlinger over sosiale og demografiske forhold i Norge – om dødelighet, ekteskap, arbeiderkår, alkoholisme, husflid, byggeskikk, hygiene etc. Av disse har Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1859) oppnådd klassikerstatus.

Det moderne Norge var under utvikling, og uvitenheten om tingenes reelle tilstand i riket var stor – og helst erstattet av myter og moralisme. Sundt gav uvurderlige bidrag til en mer vitenskapelig basert og empatisk forståelse av samfunnsforhold.

Fra Norsk biografisk leksikon:

En alminnelig oppfatning på Sundts tid var at ungdommen var blitt så lettsindig. De satte bo og barn til verden før de hadde et sikkert levebrød. Det het seg at dette skyldtes de nye politiske frihetsidealer som skylte over Europa. Sundt ville undersøke saken, og det førte til en banebrytende utredning, Om Giftermaal i Norge. Han brukte befolkningsstatistikken og viste at de store fødselstallene i 1840-årene ikke skyldtes større lettsinn blant ungdommen, men at de var så mange.

Sundt bearbeidet store datamengder uten datamaskin:

Edruskapsundersøkelsen var en makeløs statistisk bragd. Helt alene gransket Sundt rådataene om alle de 180 000 personene som de innsendte oppgavene omfattet; han drøftet mulige feilkilder, regnet prosenter og skrev en omfattende beretning.

En stor formidler var han også:

Han mente at når folk først ble klar over de sosiale onder og hva de skyldtes, ville de nok også vite å rette på dem. Hans oppgave var derfor å få folk i tale. Følgelig bestrebet han seg på å skrive så enkelt og interessevekkende som mulig. Tung fagterminologi unngikk han både i sine avhandlinger og i de mange artiklene han skrev i bladet Folkevennen, som han for øvrig redigerte i 9 år. I mange av hans skrifter finnes det avsnitt som grenser til skjønnlitteratur.

Den norske statens sans for viktig vitenskapelig arbeid var ikke videre utviklet:

Regjeringen støttet Sundts fattigundersøkelser ved å gi ham stipend som regelmessig ble fornyet. Det begynte da han arbeidet med fantespørsmålet, men etter hvert som han tok opp stadig nye problemer, begynte politikerne å bli utålmodige. De så ingen slutt på hans arbeid, og de ventet på en oppsummering. Da Stortinget kom i sparehumør, foreslo ikke bare den påholdne Søren Jaabæk at støtten skulle opphøre. Professorer, embetsmenn og enkelte politikere pekte på at Sundts arbeider var vitenskapelige landevinninger, men de kjempet en forgjeves kamp. Fra 1869 av stod Sundt uten offentlig støtte.

Drøyt hundre og femti år etter at Sundt begynte sitt virke, hersker påny stor uvitenhet om viktige utviklingstrekk i det norske samfunnet – også hva angår helt grunnleggende ting som arbeidsliv, boliger og ekteskapsmønstre. Villaer omgjøres til leiegårder; hele bransjer blir cowboyisert; noen gifter seg villig utenfor egen gruppe, andre ikke.

Den allmenne opplysningen er neppe stort bedre i dag enn i 1850. I den grad tallene blir hentet inn, er det knapt noen som trekker ut de avgjørende fortellingene om dem. Vi hadde trengt en ny Sundt eller fem.