Sakset/Fra hofta

Norske pensjonister ser ut til å ha blitt grådige inntil det usømmelige, skriver tidligere NRK-direktør Andreas Skartveit i Aftenposten den 30. juli. Det er angivelig bare et tidsspørsmål før en «modig» politiker protesterer mot at «fortiden» skal grafse til seg så mye gjennom gunstige ordninger som belaster offentlige budsjetter.

Til støtte for sitt syn anfører artikkelforfatteren at det i det gamle bondesamfunnet fantes uskrevne regler om at kårfolket, altså tidligere brukseiere som hadde overlatt driften til yngre krefter, ikke måtte stille for ublu krav når deres rettigheter og plikter i livsaftenen skulle kontraktsfestes.

Skartveits analyse halter på en rekke viktige punkter.

Det er ikke alltid så lett å få øye på norske pensjonisters grådighet. Er det seg selv han tenker på? Enhver kan google seg til at han tjente over en halv million i sitt 72. år. Kanskje den norske elitens grådighet er problemet, uansett alder.

Analogien med kårfolk kan også tyde på at det ikke er de lavere samfunnslag Skartveit har i tankene. Ikke alle gamle var tidligere brukseiere før i tiden. Flere satt igjen på sine gamle dager uten noenting.

Og hvor godt svarer egentlig et gammelt norsk lokalsamfunn på bondelandet til det moderne norske storsamfunnet?

Det mest interessante er det Skartveit ikke nevner – nær sagt som sedvanlig i et debattklima som til tider minner mest om en ibsensk familie hvor de pinligste hemmelighetene for all del ikke må snakkes om. Kunsten å unngå det vesentligste er den norske offentlighetens spesialgren fremfor noen.

For det gamle bondesamfunnet var også et slektssamfunn. Fordelingen av knappe ressurser mellom generasjonene, var også en fordeling internt i familien. Det mentale spranget fra bondesamfunnet til et industrisamfunn som fortsatt var homogent og ikke helt unaturlig å tenke på som en forlengelse av familien, er da heller ikke langt.

Det nye Norge er derimot et innvandringsland, hvor det innvandrer flere personer enn det fødes, og hvor halvparten av barnefødselene innen få tiår vil kunne tilskrives innvandringen. Fordelingen av ressurser mellom generasjonene, blir dermed også langt på vei en fordeling mellom personer som ikke føler slektskap seg i mellom.

Det Skartveit antydningsvis skisserer ville i praksis innebære en pengestrøm fra det gamle til det nye Norge. Mindre til de i hovedsak rotnorske pensjonistene og deres arvinger, og mer til noen med kortere historie i landet.

Han har sannsynligvis rett i én ting:

Det vil nok bli spetakkel.