Gjesteskribent

Når man kommer opp i ettertankens alder, begynner man å analysere den epoke som er levd. Man vil finne sammenhengen. Logikken. Det blir nesten som en besettelse.

Som utallige i min generasjon stiller jeg atter og atter sporsmålet: Når begynte ting å gå galt? Eller som Lars Saabye Christensen utrykker det: «Hvor ble det av alle gutta? Når var det det butta?»

Mange skriver om året 1968 som et vendepunkt. Året da de unge sluttet å respektere autoritetene og konvensjonene. Året da de unge gjorde opprør mot hierarkiene, pliktene og den borgelige anstendighet. Året da alle begynte å bli «dus».

Men hva ledet frem til denne merklige kulturevolusjonen? Hvorfor forlot man det bunnsolide, pliktoppfyllende gentlemansamfunnet der menneskene opptrådte med verdighet og behandlet hverandre med respekt og velvilje? Et samfunn der man tiet og gikk gradene inntil man hadde kunnskap nok til å tale. Et samfunn der kriminalitet var bortimot ikke-eksisterende og der en ung slamp (jeg) hadde dårlig samvittighet for å drive dank i beste arbeidstid. Hvorfor måtte dette velfungerende, fornuftsbaserte og rettferdige samfunnet der det onde nesten bare fantes i historiebokene, forsvinne?

Idealisering? Langt i fra! Vi etterkrigsbarn vokste opp i en historisk unntaksepoke. En epoke der Gud var sterk og Djevelen svak. Det onde var bokstavlig talt utmattet etter fem helvetes krigsår.

Et bilde som forklarer nettopp dette: I det okkuperte Østerrike går en livredd mor med sin lille datter forbi to bistre russiske soldater med en konfiskert ku. Da de får øye på den lille uskyldsrene piken brekker de brede, brutale soldatansiktene opp i store smil og de drar henne ertende i flettene og gir henne spontant en kopp av den dyrebare melken.

Hvorfor? Hvorfor reagerte de forherdede frontsoldatene med utallige liv på samvittigheten plutselig menneskelig? Hvorfor drepte de ikke den lille piken foran morens øyne som en hevn for egne drepte barn?

Fordi den lille piken fremkalte minner om en normalitet bakenfor krigens bestialiteter. En normalitet de i bunn og grunn kjempet for. Det er disse krigens menn og kvinner som ga oss vår trygge etterkrigstid, dette historisk unike shangri-la som vi vokste opp i.

Når barbariet i dag vender tilbake i full skala, har min etterkrigsgenerasjon vanskelig for å begripe hva som skjer. For vårt forhold til det onde har hele livet vært rent teoretisk. Bartolomeusnatten og de osmanske hordene med spiddede spebarn på lansene var for oss noe som tilhørte en primitiv fortid.

Vi er generasjonen som faktisk trodde verden gikk fremover.  Vi trodde opplysningstiden, revolusjonene og kolonimaktenes sivilisatoriske gjerning hadde en varig virkning. Ja! Det fantes en tid da vi kunne kjøre motorsykkel fra Norge til India over Tyrkia, Iran og Afganistan og treffe moderne, vennlige og siviliserte mennesker overalt. Tanken på å få hodet skåret av og leveren spist, var noe vi i vår modernitet ikke engang kunne forestille oss!

Så hvordan skal vår tafatte generasjon og våre enda mer tafatte, hjelpeløse og godtroende barn og barnebarn overleve barbariets gjenkomst? Hvordan?