Gerhard Helskog intervjuer Libe Rieber-Mohn i «Vårt lille land» på TV2 søndag kveld. I en forhåndsomtale fremgår det at hun ble seksuelt misbrukt av stefaren som ung jente.

Stefaren var opprinnelig en kriminell som flyttet inn hos familien hennes fordi moren studerte kriminologi, og begge foreldre var radikale og gjerne vill omsette teori i praksis: kriminelle var ofre for samfunnet.

At en kriminell kanskje hadde karaktersvakheter som kunne være farlig for et barn, tenkte de ikke på.

Akkurat denne siden av overgrepet kaster lys over 68-generasjonen. Det var dens skyggeside, og den er ikke spesielt belyst, selv om det etterhvert begynner å bli en del slike historier.

Rieber-Mohn sier at overgrepene må frem i lyset og «tales ihjel», men spørsmålet er hvor villig 68’er-generasjonen er til å ta det opp. Hun beskriver selv en situasjon der de voksne gikk nakne rundt i leiligheten, og en fremmed mann var alene med en ung jente. Det er grenser for naivitet og enfoldighet. Et eller annet sted krysses grensen hvor man har ansvar for hva man påfører andre. Men det spørsmålet har 68′-generasjonen skjøvet vekk. Nå er det barna som forteller, og historien Rieber-Mohn forteller er ikke unik. Dessverre.

Flørten med fri sex var også en flørt med det destruktive.

Libe Rieber-Mohn vokste opp i et radikalt hjem i drabantbyen. Foreldrene var politisk aktive og mye borte fra hjemmet. I tråd med idealene åpnet de leiligheten for folk i bolignød. Libes mor studerte kriminologi og lot en tidligere straffedømt mann flytte inn på stua.

Da var Libe fem år, og mye alene. I motsetning til Libes foreldre, hadde den nye mannen i stua god tid.

– Det tror jeg gjorde meg veldig sårbar. Når det kommer en person inn som er der for deg! Som leker med deg, som kiler deg, som leser Donald Duck for deg. Da skapes det veldig lett et avhengighetsforhold, sier hun.

Den nye mannen i stua begynte gradvis å invadere henne. Fikk henne med på ting hun ikke skjønte var galt, før det var for sent. Fikk henne til å tro at alt var hennes egen feil. I «Vårt lille land» på søndag, beskriver Libe volden:

Første gang han voldtok henne var hun syv-åtte. De overnattet hos besteforeldrene, og hun og en voksen mann overnattet på samme rom. Slik var det; De voksne lot som om de ikke så. Som om muligheten for overgrep ikke var til stede.

Men følelser kan ikke overleve under slike forhold. Foreldrene til Libe ble skilt, men de mente de kunne fortsette å leve sammen under samme tak, mens moren ble elsker til den kriminelle.

Libe var et barn, og hun begynte å ruse seg. Hun gikk nesten nedenom. Det kan man forstå.

 

Foreldrene til Libe skilte seg, men fortsatte å bo i samme leilighet. Libes mor innledet et langvarig forhold til mannen på stua. Overgriperen ble Libes stefar. De tre voksne fortsatte å bo under samme tak. Libe var forvirret. Hun overhørte de voksne diskutere, uten å forstå hva de sa: Med et barns logikk misforsto hun og trodde foreldrene visste hva overgriperen gjorde: At de godtok det. I ettertid har Libes foreldre forklart at de ikke visste om overgrepene.

Befrielsen kom da stefaren døde. Libe var 16 år gammel. Hun greide å dra seg selv opp etter håret og begynne livet på nytt.

Rieber-Mohn har påtatt seg en stor byrde ved å fortelle offentligheten om det hun ble utsatt for. Det er kanskje en ekstra byrde å sette spørsmål ved foreldrene, men den som tilhører samme generasjon kan ikke unngå se problemstillingene som gjorde overgrepene mulig. De var en del av 68’ernes frihetsidealer, og mange betalte en høy pris. At de ødela sine egne liv er én ting, men at det også gikk ut over barn gjør inntrykk.

 

http://www.tv2.no/2014/03/01/nyheter/innenriks/5370448#.UxN7biTePhy