Sakset/Fra hofta

«Hamas’ krig inntil døden-strategi forener oss i skrekk, og vi vet vi må vinne», skriver David Horovitz.

Nå hersker en dempet stemning i Israel. Gatene er mindre travle; bilene tuter sjeldnere enn de pleier; caféene er ikke tømt for mennesker men de er stillere; fra en park i nærheten strømmer småbarnslatter inn gjennom kontorvinduet, forbausende skingrende og ubekymret.

Vi er en nasjon limt foran nyhetssendingene – foran fjernsynsapparatene, radioen, internett; en uopphørlig, nesten utelukkende nedslående nyhetsstrøm. For bare noen få dager siden var det de hundrevis av rakettene over Israel som bekymret oss, mens vi ristet på hodet over mini-mirakelet, ‘Iron Dome’, som uskadeliggjør de fleste. Nå er fokus rettet mot kibbutzer og tettsteder nær Gaza, og mot de tusenvis av soldater innenfor Gaza-stripen, liv i konstant fare. Den intense oppmerksomheten lammer oss.

Hele tiden oppdages det vi etterhvert har begynt å kalle «angrepstunneller»  – langstrakte, velbygde undergrunnskanaler som har tatt månedsvis, eller årevis, å grave ut. De strekker seg under bolighusene i Shajaiya, et tettbygd nabolag omlag halvannen kilometer fra grensen, og over på den israelske siden. Noen tunneller har mange utganger, andre retter seg mot hjem og spisesalonger i kibbutzene: Eir, Nir, Oz, Nirim, Ein Hashelosha…

Tunnellåpning oppdaget av IDF i Gaza, 20. juli 2014 (Foto: IDF)

Tunnellåpning oppdaget av IDF i Gaza, 20. juli 2014 (Foto: IDF)

 

For bare tre dager siden skrev min kollega Mitch Ginsburg: «Fylkesmann i Eshkol, Haim Yellin, fortalte Times of Israel for flere måneder siden hvordan mange naboer i fylket var så engstelig for tunnellangrep at de hørte fantomskrapelyder fra spader når de lukket øynene om natten.» Vel, nå vet vi at det ikke var fantomskraping fra spader de hørte. Det var virkelige spadetak.

Hundrevis av luftangrep har ikke klart å ødelegge tunnellene, selv når israelsk etterretning har kunnet lede bombeflyene direkte mot kjente mål. De godt skjulte tunnellåpningene kan kun oppdages av soldater til fots, eksponert mot miner, skjulte eksplosiver og snikskyttere. Og mange, mange soldater faller eller såres underveis. Siden Hamas grep makten på Gazastripen har IDFs tap allerede oversteget de to forrige, store operasjonene, i 2008-9 og 2012.

IDF Chief of Staff Benny Gantz gives a statement to the media near the Israel-Gaza border on July 20, 2014, describing progress of the ground offensive against Hamas soon after the IDF confirmed the deaths of 13 Golani Brigade soldiers in fighting in Gaza’s Shejaiya district (Photo credit: Mendy Hechtman/Flash90)

IDF Chief of Staff Benny Gantz gives a statement to the media near the Israel-Gaza border on July 20, 2014, describing progress of the ground offensive against Hamas soon after the IDF confirmed the deaths of 13 Golani Brigade soldiers in fighting in Gaza’s Shejaiya district (Photo credit: Mendy Hechtman/Flash90)

Antallet tunneller som oppdages stiger hele tiden – fem, åtte, 13, 15 – enorme investeringer for Hamas i tid, penger, anstrengelser, betong og hat. Men vi har fortsatt ikke funnet alle. Nå i morges ble en gruppe Hamas-terrorister oppdaget idet de kom til syne ut av en ‘angrepstunnell’; IDF frigav filmopptak der væpnede menn strømmer ut av tunnellåpningen, på vei til å drepe, før de blir sprengt av en bombe. Men langtfra alle tunnellåpningene blir oppdaget i tide; vi har mistet soldater på den israelske siden av grensen – der Israel har forsterket utplasseringen av styrker for å oppdage åpningene, og å beskytte lokalsamfunnet – skutt ned av infiltratører fra Hamas idet de har lykkes med å snike seg ut.

I et lite land som vårt – der de fleste av barna våre avtjener verneplikt, og mange står oppført i reservestyrkene gjennom 20-, 30 og 40-årsalderen – er de dårlige nyhetene vi forbereder oss på noe som også angår oss personlig. Derfor er vi ikke bare limt til TV, radio og internett, men også til telefonen, og vi er bekymret både når den ringer og når den ikke ringer.

Jeg sa at nyhetsstrømmen er nesten utelukkende nedslående. Det eneste som ikke er uhyggelig akkurat nå, er følelsen av samhold i et ellers fragmentert Israel, og våre soldaters motivasjon. Bevisene på Hamas’ krig inntil døden-strategi forener oss i skrekk, og i erkjennelsen av hvor bred trusselen er – i en slik grad at statsminister Benjamin Netanyahu fikk spørsmål – på gårdsdagens pressekonferanse – ikke om han ledet Israel for langt inn i konflikt, men hvordan han kunne finne på å godta våpenhvileforslaget fra Egypt sist torsdag, siden denne avtalen ville ha bevart Hamas’ tunnellsystem intakt. (Han svarte at han regnet med at Hamas ikke ville akseptere forslaget om våpenhvile, og at han var fast bestemt på å håndtere trusselen tunnellene utgjør militært, diplomatisk, eller begge deler.)

Prime Minister Benjamin Netanyahu speaks at a press conference at the Ministry of Defense in Tel Aviv on July 20, 2014. Defense Minister Moshe Ya’alon looks on. (Photo credit: Haim Zach / GPO/FLASH90)

Prime Minister Benjamin Netanyahu speaks at a press conference at the Ministry of Defense in Tel Aviv on July 20, 2014. Defense Minister Moshe Ya’alon looks on. (Photo credit: Haim Zach / GPO/FLASH90)

 

Da Netanyahu igår kveld sa at Israel befinner seg i «en krig om våre hjem» lød det alt annet enn demagogisk. Da han sa at Hamas hadde forventet at Tel Aviv idag ville vært en «ruinby», takket være rakettene sine, visste vi at dette stemte. Da han sa at Hamas hadde investert «enorme beløp og hardt arbeid i årevis» på tunnellbygging, hvis mål var å «utføre megaangrep med terror og kidnappinger» og at de utvalgte målene, «barnehager og spisesaler», ville ha ført til «katastrofe», var ingen i tvil.

Meldinger fra Gaza sier at Hamas-terroristene og dets ledere ikke har vært å få øye på de siste to ukene. De har forsvunnet under bakken, og dukker opp kun når de forsøker å drepe våre soldater idet IDF rykker inn. Deres talsmenn forteller verden at Gazas sivile ofre skyldes israelsk okkupasjon samtidig som de advarer de samme menneskene i Gaza om ikke å følge Israels innstendige oppfordringer om å forlate utrygge områder.

I konfliktperioder er Israel ofte opptatt av hva «verden» skriver og forstår av det som skjer. Vi føler bitterhet over hvordan vi blir gjenstand for uriktige opplysninger – at det internasjonale samfunn ikke skjønner at vi forsvarer oss mot angripere (i stedet for å være en angriper), aldri internaliserer at Hizbollah (i Sør-Libanon) og Hamas (på Vestbredden for 10 år siden og i Gaza nå) kynisk benytter sin egen sivilbefolkning som levende skjold for å fremme terroraktivitet.

Vi frustreres av alt dette nå også, men denne gang opptar det oss ikke som før. For nå er vi i krig med en islamsk ekstremistgruppe som har dedikert seg, i ett og alt, til å drepe oss, koste hva det koste vil, og føler glede når det lykkes med å spre sin ondskap blant oss, fullstendig likegyldig med skadene det påfører Gaza.

Dette er ingen ekkel terrorgruppe. Dette er en terrorregjering som vier sitt kvasi-lands ressurser først og fremst mot å ødelegge nabolandet.

Til tross for all den uhyggelige nyhetsstrømmen er det Hamas som får føle nederlag, langt mer enn suksess. Rakettene som skulle omgjøre store deler av Israel til ruiner, har vist seg ineffektive – selvom ingen må få seg til å tro at Hamas ikke jobber febrilsk med saken, å overliste ‘Iron Dome’. Infiltrasjon sjøveien har mislykkes. IDF har forpurret de fleste angrepsforsøkene fra tunnellsystemet.

Men altfor mye av Hamas’ evne til å skade oss er intakt. Og terroristene jobber ubønnhørlig for å påføre oss død og skade. Så det som opptar oss akkurat nå er et enkelt, essensielt imperativ: å vinne.

Times of Israel