Tavle

Bergens Tidende skuer frem mot EU-valgene senere i måneden:

Den ventede, høye andelen euro­skeptiske representanter fremheves gjerne som en trussel mot det europeiske samarbeidet. Men dette er en tvilsom analyse. Målinger viser stor skepsis til EU blant borgerne. At motviljen blir representert i Brussel, bør gi Unionen økt legitimitet, heller enn å bety dens endelikt.

Denne betraktningen er mer nøktern og realistisk enn de moraliserende, absoluttistiske eller Fanden på veggen-malende greiene man hører i ni av ti tilfeller. (Fy for noen rasister; eller EU er Sovjet; eller euroskeptikerne legger kontinentet åpent for Putin, etc.)

Det foreligger en maktbalanse mellom unionen og medlemslandene som ikke ligger fast. Når talsmenn for større nasjonal selvstendighet får en kraftigere stemme i unionen, er det sannsynlig at balansen etterhvert tipper noe mer i medlemslandenes favør, uten at det i seg selv er noen eksistensiell trussel mot unionen det går på bekostning av.

Kanskje kan det grovt sett øynes tre forskjellige innstillinger til EU:

1. EU må få mer makt over medlemslandene, og bli en full union
2. EU må få mindre makt, og ikke ta steget mot full union
3. Til helvete med hele EU

(Kanskje også en fjerde, som inkluderer apatien avisen også nevner: – Hvem bryr seg om EU?)

De tre første synspunktene representeres av henholdsvis Barroso, Cameron og Farage. En kjølig politisk betraktning tilsier at førstnevnte og sistnevnte er ytterpunkter. Så om de politiske tyngdelovene fortsatt gjelder, blir det oppfatning nummer to som får gjennomslag.

http://www.bt.no/meninger/leder/Den-europeiske-sofaen-3109941.html