Sakset/Fra hofta

Da forfatter og tidligere styremedlem i den tyske sentralbanken Thilo Sarrazin den 2. mars skulle tale i Berlin om sin nye bok om meningsklimaet i Tyskland, ble foredraget aldri gjennomført fordi en gruppe demonstranter saboterte det ved å lage så mye uro at arrangøren gav opp – og med det illustrerte bokens tema.

thilo-sarrazin-und-der-tugendterror-gegen-das-eigene-ego-127716696

Tre dager i forveien var Sarrazin blitt intervjuet av Focus Money om de samme tingene.

Forfatterens anliggende er blant annet at tankeforbudene som gjelder, håndheves med meningsterror utøvd av medier på den innbilte prektighetens vegne, og at resultatet er en allmenn flokkmentalitet når det gjelder blant annet de ømtålige sakene Sarrazin skrev om i sin forrige bok «Deutschland schafft sich ab» (Tyskland avskaffer seg selv). Denne mentaliteten står i veien for viktig erkjennelse.

* * *

Focus Money: Den nye boken Deres heter «Der neue Tugendterror. Über die Grenzen der Meinungsfreiheit in Deutschland» (Den nye prektighetsterroren. Om grensene for meningsfrihet i Tyskland). Hva er det De ikke har lov til å si?

Thilo Sarrazin: For eksempel er det et dogme som slår fast at «ulikhet er dårlig, og likhet er bra». Den som sier noe som ikke er i overensstemmelse med dette, blir stigmatisert av de såkalte «rettenkende».

Hvordan går dette for seg?

Ethvert samfunn har grenser for meningsfriheten innebygget i sine sosiale konstruksjoner, som bestemmer det offentlige meningsklimaet. Disse grensene kan noen ganger være trange, andre ganger vide, og innholdet i dem endrer seg også. Tidligere ble disse grensene trukket av Kirken og statens organer. I dag tar media seg av det.

De fleste mennesker vil helst leve i samsvar med sine omgivelser, de føler meningspress og tilpasser seg. I en spørreundersøkelse utført av Allensbach sa 41 prosent av de spurte at man ikke kan uttrykke meninger fritt om alle temaer i Tyskland. I boken min avdekker jeg mekanismene bak hvorfor det går slik, og analyserer de spesielle forhåndsoppfatningene det tyske medielandskapet forsøker å prege meningsklimaet med. I tillegg formulerer jeg 14 aksiomer for prektighetsgalskapen, og kaller dette den nye prektighetsterroren. Sentralt i dette står den likhetsideologien vi finner i tradisjonen fra Rousseau til Karl Marx. Disse handler ikke om likhet hva muligheter angår, men likhet i resultater.

Så likhet er altså dårlig og ulikhet godt?

Naturligvis må staten innenfor et markedsøkonomisk system sørge for en begrenset sosial utjevning, og forsåvidt også omfordeling. Man hva kjernen i prektighetsterroren angår, snakker jeg om en ideologisk likhetsgalskap, som fornekter og bekjemper alle naturlige ulikheter mennesker imellom, og alle kulturelle forskjeller grupper imellom – og som regner det som umoralsk å stille spørsmål om slike ting. Derfor er det første aksiomet jeg analyserer og kritiserer «ulikhet er dårlig, og likhet er bra». Og det andre er «karakteregenskaper er ikke viktige, effektiv konkurranse er tvilsomt».

Og hvis noen er ærgjerrige, punktlige og flittige, fører det til ulikhet…

Ja. Og det tredje aksiomet lyder «den som er rik, burde ha skyldfølelse». Når det går godt for noen, mener likhetsideologene at det ikke kan være vedkommendes egen fortjeneste. Likhetsideologiens fjerde aksiom lyder «forskjeller i levekår skyldes for det meste omstendighetene, knapt selve mennesket».

Og hva skyldes likhetsmakeriet etter Deres mening?

Den prektighetsgalskapen og likhetsideologien som dominerer i media.

Og det som ikke passer journalistene, får dårlig omtale? Som bøkene Deres?

Når noen har ein ideologisk forhåndsinnstilling, virker det som et oppfatningsfilter. På den tiden da marxismen var in, og man pratet med en ekte marxist om den kapitalistiske økonomien, kunne det oppleves som om den ble sett gjennom et slikt filter. I dag er det likhetsfilteret som fører til visse oppfatninger som er blitt typiske. Det som ikke passer i mønsteret, blir ofte feil gjengitt, forvrengt eller bekjempet med insinuasjoner. I mitt tilfelle medførte det også personlig sjikane. Til og med min kone ble massivt mobbet av de foresatte i sitt læreryrke, og forlot til slutt skoletjenesten.

Og folk faller etter Deres mening for den «filtrerte» virkeligheten?

Mennesket er et sosialt vesen og vil gjerne tilhøre et fellesskap. Derfor går for eksempel få kvinner i korte skjørt, når lange er forordnet. Vi tilpasser oss flertallet, og nærmer oss flertallets oppfatninger. Men den informasjonen vi får om flertallets oppfatninger, får vi jo først og fremst fra media. De fleste mennesker er dyktige i sine yrker – men dermed også på et smalt felt. I de 99 prosentene av forståelsen av verden som de ikke er eksperter på, støtter de seg først og fremst til media. Begge disse faktorene gir media en kolossal makt – og det kan man ikke endre på. Men når media presenterer et ensidig bilde av verden, farger det av på samfunnet, og virker også tilbake på dem selv.

Også innen politikken?

Politikere bryr seg ikke om hva folk sier, men om hva media sier. Når Angela Merkel vil ha et bilde av sin rolle i offentligheten, ser hun først på resultater av spørreundersøkelser, og deretter hvordan de fremstilles i media. Forsåvidt er politikerne media-, og ikke folkeorientert. Og folket, på sin side, henter informasjon i media.

De skriver i boken Deres: Språklig forfall fører til tankemessig forfall. Innskrenkninger i meningsfriheten skyldes innskrenkninger i den tillatte tenkningen. Hvor er det vi finner tankeforbudene?

Språklige påbud grunnlagt på prektighetsgalskap er i realiteten tankeforbud, som vil tabuisere uønskede standpunkter. Vi kan bare tenke på de tankemessige begrensningene rundt temaet innvandring, som de fleste media innen det økonomiske feltet dessverre fremmer og støtter. I fremstillingen dominerer utelukkende kortsiktige interesser hos bedrifter som ønsker arbeidskraft. Kulturelle aspekter og langtidsvirkninger nevnes knapt. Men alle undrer seg over den økende salafismen. Temaet pengeunion diskuteres ikke bredt nok, risikoene vises ikke tilstrekkelig oppmerksomhet. Også der fulgte man eksportindustriens kortsiktige interesser, og tok ikke hensyn til hele spekteret. Men når man snevrer inn, forsvinner enkelte spørsmål – og dermed også viktige svar.

Hva betyr det konkret i tilfellet euroen?

Man må holde fast ved at det europeiske vekslingskurssystemet, som inntil 1998 var basert på Ecu, fungerte utmerket. Man hadde en stabil omregningsenhet, som tilsvarte gjennomsnittet av alle deltagere, og ikke svingte alt for mye, men samtidig kunne kurser ved behov settes opp eller ned. I det store og hele fungerte det spenningsfritt, og gav den europeiske økonomien sine 20 beste år. Det ofret man helt ukritisk – heller ikke media hadde noen fornuftige ytringer – ettersom politikken ville gi hele Europa og tysk storindustri en kortsiktig beskyttelse mot statlige prisdirektiver. Hans Olaf Henkel har med stor subjektiv ærlighet skildret hvordan han selv falt for denne villfarelsen da han var president i industriforbundet BDI – noe han i dag dypt beklager. Det er et klassisk tilfelle av hvordan innskrenkninger i den tillatte tenkningen gjør at visse spørsmål ikke stilles, og svarene dermed uteblir.

Vår kanslerinne sier: Ryker euroen, så ryker Europa…

Hovedstrømmen i de etablerte partiene – De grønne, sosialdemokratene, kristeligdemokratene – har ikke bare innskrenket tenkningen omkring disse temaene, men avblåst den fullstendig. Enten heter det at «alt vil ordne seg», eller «det er bare en forbigående krise, og nå må vi ganske enkelt drive litt redningsarbeid».

… og skape ensartede levekår i Europa. Hvor kommer disse likhetstankene fra, som De mener ligger til grunn for alt dette?

Idéhistorisk stammer det fra kristendommen, for Gud stiller alle likt og har samme verdi – noe som i og for seg er positivt. Det videreutvikles hos Rousseau, som sa at mennesker av naturen er gode og edle, og før oppfinnelsen av privat eiendomsrett også alle sammen like. Siden den gangen er idéen om likhet i verden, og salighet i det hinsidige, avløst av salighet i denne verden takket være likhet. Det var også en viktig tanke i den franske revolusjon, som skapte begrepet prektighetsterror, da man sendte alle som ikke var i samsvar med de herskende idéer om likhet og rettferdighet, til giljotinen. Denne tanken om likhet – ikke en likhet i muligheter, men en faktisk likhet, var også en drivkraft for alle de sosialistiske og marxistiske ideene. Og i dag preger denne likhetsideologien langt på vei til og med mediaverdenen.

Men nå er alle disse likhetsideologiene brutt grundig sammen. Men på tross av det bestemmer de fortsatt den politiske diskursen…

Til syvende og sist hevder jeg at de fleste medierepresentanter hverken har kjennskap til naturvitenskap eller økonomi. De vet ingenting om evolusjonsbiologiens innsikter, og aksepterer ikke at det finnes medfødte begavelsesforskjeller mellom mennesker, ei heller vet de noenting om økonomiske mekanismer. I stedet er de kulturvitenskapelig preget , og dermed av den likhetsorienterte tenkemåten fra den franske opplysningstiden. Dertil kommer at de fleste som havner i mediene, ligger til venstre i samfunnets meningsspektrum. Så dette har festet seg som en omfattende ideologi.

Men innen politikken finnes jo hele meningsspektret?

Den som føler seg tiltrukket av politikk, har ofte fastlagte orienteringer, men enda oftere bare et ønske om å være med, og ha noe å si. Til dette trengs flertall, og da går man via media. I realiteten fører dette til en kollektiv venstreforskyvning av partiene.

Alt blir likerettet, og «konkurransen om å prestere» blir liggende igjen?

Det ser man allerede i utdanningspolitikken. Man kjenner det igjen på at kreativitet og selvrealisering står i spissen, men man fortrenger at det er læring ved egeninnsats som foruten naturlig begavelse avgjør om man lykkes eller ikke. Naturligvis finnes det over hele venstrespektret en strukturell forutinntatthet mot såkalte borgerlige dyder.

Men innen sporten mener jo alle at prestasjoner klart er en fordel?

I sporten er det helt klart at nummer én er den første. Det kan man måle og telle, og alle gleder seg over det. Sporten er på grunn av sin uhyre oversiktlighet, som man får ufortolket rett i øyet, fri for forhandlinger, der har man andre kriterier. Men man er ikke forberedt på å bruke disse kriteriene i andre sammenhenger. Ingen vil finne på å foreslå at Bayern Münchens proffer skal trene sammen med et lag i kretsklassen. Men i utdannelsen skal de flittige, kloke og sterke lære sammen med mindre motiverte og mindre dyktige, ettersom det angivelig er uten betydning hvor flittig og dyktig man måtte være.

Hvordan kan man etter Deres mening på ny styrke egenskaper som innsatsvilje, punktlighet og flid?

Der trenger man bare å se hva som ligger til grunn for våre tyske eksportresultater. Det ligger i det at millioner av mennesker – som ikke er smittet av tidsånden – arbeider hardt i små og mellomstore bedrifter, gjør nye oppfinnelser, forbedrer eksisterende metoder – og er flittige, punktlige og høyt motiverte. Dette driver den tyske økonomien – ikke fantaseringer i avisspaltene eller blant politikere. Det viser seg også der hvor mediene møter sine grenser. Det er mulig å ødelegge presterende strukturer i skoler i Hamburg, Berlin eller andre steder, men åpenbart ikke drivkraften bak middelklassens bedrifter i Westerwald.

Enda et aksiom – som De skriver – likhetsapostler utbasunerer. De rike burde helst ha skyldfølelse.

Tanken om at likhet må være et endelig mål, og at eiendom gjør skyldig og deler opp menneskeheten, er kjernen i Rousseaus tankebygning, og har siden midten av 1700-tallet fulgt menneskeheten. Inntil da var det klart at produksjonsforholdene aldri kunne skape velstand for alle. Men med utviklingen av teknikk og landbruk kunne det se annerledes ut. De gamle standordningene gikk i oppløsning, og ideen var at i verden tilhører alt alle, og alle er like. Saint-Justs motto «når alle mennesker er frie, er alle like; når de er like, er de rettferdige» viser til faktisk likhet. Dersom man tror på dette, kan ulikheter i inntekt og livssituasjon bare skyldes urettferdigheter. Derfor sier flertallet av media: Når et barn ikke fungerer i skolen, må det skyldes hjemmet. Dersom hjemmet ikke fungerer, skyldes det ikke foreldrene, men urettferdige sosiale forhold som hindrer foreldrene i å utføre sin oppgave. Man vil ikke akseptere at ulikhetene kan skyldes menneskene selv. Og så kommer en urmenneskelig egenskap inn. Det er misunnelsen. Misunnelse og hovmot regnes jo ikke uten grunn blant de syv dødssynder. Misunnelsen gjemmer seg under likhetsbudet. Derunder sorterer også den iver man forfølger skattesnytere med – ofte langt ut over det reelle grunnlaget.

Men skattesnytere er jo rike…

Jeg tar det for gitt at rikdom hverken gjør mennesker bedre eller verre. Om man antar at 20 prosent av alle mennesker har moralske svakheter og fortjener kritikk, kan man sikkert også kritisere 20 prosent av de rike. Rikdom gjør ikke et menneske dårligere eller skyldigere enn andre – men heller ikke bedre.

Hvorfor blir rikdom så forskjellig vurdert? Rike direktører og bankierer betraktes med mistanke, mens rike sportsutøvere og popstjerner blir beundret?

Vanlige borgere har ingen begreper om – og kan heller ikke ha det – hvordan bedriftsmessige prestasjoner kommer i stand, hvordan styrene arbeider eller hvordan de avlønnes. De ser bare tallene og tenker: «Ingen kan da arbeide så mye at han, som for eksempel Wendelin Wiedeking, får 65 millioner i året». At Wiedeking, som alltid har beregnet seg fem prosent av driftsresultatet, har vært en strålende forretning for familiene Porsche og Piëch, og at borgeren bare kunne kjøpe seg Volkswagen, mens Wiedeking i 15 år arbeidet for Porsche, er ubegripelig for et vanlig menneske. Men på TV ser han med én gang hvordan Vettel alltid ligger i ledelsen, eller at Ribéry nettopp skjøt et praktmål, og sier: «Den som gjør det så fantastisk bra, kan rolig hente sine 20 millioner». Og dessuten: Ingen journalist – samme hvor venstrevridd – ville være så selvmorderisk at han offentlig svertet publikums sportshelter.

Da vil disse menneskene knapt si seg enige i Deres neste aksiom.

Og det skulle være?

De påstår at utsagnene «folk og etnisiteter har ingen forskjeller ut over de fysiske fremtoningene» og «alle kulturer er likeverdige, spesielt fortjener ikke den vestlige noen særstilling» er falske. Fra dette hjørnet argumenterer høyrepopulister…

Men deretter formulerer jeg disse aksiomene så klart og oversiktlig som det bare går an. Og deretter undersøker jeg dem svært forskjellige måter hva angår virkelighetsinnhold. Bare ved en slik analyse av virkeligheten kan man skape seg et bilde av den. Permanent forskjellige måter å forholde seg på mellom folk og etnisiteter formidles naturligvis kulturelt, men så langt de er stabile, preger de også virkeligheten på lang sikt.

Men fra disse forskjellene – om de nå foreligger eller ei – kan man ikke avlede noen fordommer?

Riktig, å slå fast faktiske forskjeller impliserer jo ikke noen fordommer.

Men dermed oppstår tvangsmessig – om det var Deres hensikt eller ei – inntrykket av at De kommer med fordommer.

Denne feiltagelsen kan bare oppstå hos dem som tenker i tabuer – eller som Sigmund Freud så treffende beskriver – projiserer sine egne fordommer inn i det som er tabu. I noen kulturelle forskjeller kan sogar fordommer være pålagt. Kjønnslemlestelse, blodhevn, tvangsekteskap og kristenforfølgelse. Det fortrenger multikultister gjerne, men samtidig er de opprørt over den israelske bosettingspolitikken eller USAs droneangrep i Pakistan.

Et annet begrep som ofte dukker opp hos Dem, er forskjellene i gjennomsnittlig intelligens blant forskjellige folk og grupper…

Til dette sier jeg, i overensstemmelse med vitenskapen, at forskjellige kulturer kan styrke eller svekke utviklingen av intelligens. I tilbakestående islamske omgivelser, der mennesker drives til utenatlæring og halvparten av befolkningen, kvinnene, prinsipielt nektes utdanning, kan ikke mennesker utvikle sine intellektuelle begavelser som i Kina eller Canada. Men intelligens er ikke noen gruppebestemt egenskap, den kan finnes overalt.

Hva islam angår, differensierer De mindre. De kritiserer et aksiom i likhetsideologien: «Islam er en fredens religion. Den beriker Tyskland og Europa.» Mistenker De 1,6 milliarder muslimer generelt sett for voldelighet?

Naturligvis ikke. Ikke alle muslimer er fundamentalister, og av fundamentalistene har bare en liten del voldstilbøyeligheter.

Så forestillingen om islam som en voldelig religion, er bare basert på et mindretall av radikale islamister?

Fundamentalisme og voldstilbøyeligheter blant muslimer er dessverre mer enn et ubetydelig mindretallsproblem, slik undersøkelser viser. Blant de yngre tiltar de fundamentalistiske tilbøyelighetene, og den salafistiske innflytelsen øker. Problemene finnes ikke bare i Tyskland. Avskrekkende er for eksempel antisemittismen blant muslimer, selv om den her i Tyskland ikke fremtrer like tydelig som i Frankrike eller Sverige. De 70.000 araberne i Malmö har rett og slett jaget det jødiske samfunnet ut av byen. Det finnes utviklinger som gir grunn til bekymring, som dessverre faller sammen med resultater under gjennomsnittet både økonomisk og utdanningsmessig blant muslimske innvandrergrupper.

Og hva skyldes etter Deres mening forskjellene innen økonomi og utdannelse?

Amy Chua og Jack Rubenfeld har i sin nye bok «The Triple Package» undersøkt avvikene i utdannelsesresultater og velstandsutvikling hos forskjellige grupper i USA. De viser at gruppene som besitter en utpreget gruppestolthet, ærgjerrighet og dertil en sterk impulskontroll, klarer seg spesielt godt. Dette viser seg i flid, i utholdenhet og i det å kunne overvinne skuffelsen om man mislykkes. Disse egenskapene gjør østasiatene i USA til spesielt vellykkede innvandrere.

Hva leser De ut av dette i forbindelse med vår egen innvandringspolitikk?

Ved hjelp av en selektiv innvandringspolitikk skal vi prioritere slike innvandrere som har gode utdannelsesresultater og dertil sekundæregenskaper som pliktoppfyllenhet, flid og punktlighet innebygget i sin egen kultur.

Og det skal den provoserende boken Deres bidra til?

Provokasjonen ligger helt og holdent i øynene på den som ser. Den som føler seg provosert av en beskrivelse av virkeligheten, har åpenbart et problem med virkeligheten.

 

(Oversatt av Kaspar Hauser.)