Er Dieudonné M’Bala M’Bala et offer for «knekting av ytringsfriheten» som det danske Trykkefrihedsselskabet skrev? Må han forsvares på linje med alle andre, om enn ikke med samme entusiasme? Eller må ytringsfriheten noen ganger vike fordi budskapet er så hatefullt at konsekvensene er truende for menneskers liv og helbred.

Slik definerer den amerikanske grunnloven ytringsfrihet: dersom det er forestående fare for at noen kan bli skadet, må ytringsfriheten vike.

Hva med Dieudonné? Det er liten tvil om at han er antisemitt. Han er dømt åtte ganger hittil. Uten å betale en eneste bot. Slik håner Dieudonné den franske stat.

En passant: Hvis ordet hatespeech skal ha noen som helst mening må Dieudonné falle inn under begrepet. Hvorfor er det da stille fra alle de som ønsker å straffeforfølge hatefull tale? Er det fordi Dieudonné representerer krefter man er stilltiende eller åpent alliert med?

Venstresiden – og den brede liberale offentlighet – har oppnevnt seg selv til beskyttere av de svake, definert som nye landsmenn fra Midtøsten, Asia og Nord-Afrika. Mange har stor sans for Dieudonnés antisemittisme, fordi den spiller på flere strenger. Men han har samme appell til en betydelig gruppe på høyresiden, som i Frankrike har en dyp antisemittisk streng, som går tilbake til Dreyfus-saken.

Robert Harris’ nye bok An officer and a spy, handler om Dreyfus-saken. I en omtale skrev Hilde Bojer at 20.000 overvar degraderingen av Dreyfus og ropte «jøde, jøde». Emile Zola ga startskuddet til dreyfusardene, men det fantes også et antidreyfus-parti. Dette var klerikalt, rojalistisk, svermet for fascistiske ideer da disse kom på mote, og gjorde at Frankrike ikke hadde noe motstandskraft i mai 1940. Man var knekt ikke bare militært, men også spirituelt.

Historikeren George L. Mosse sa en gang at hvis man i 30-årene skulle spurt hvilket land i Vest-Europa som kunne tenkes å sette i gang pogromer mot jøder så ville valget falt på Frankrike, ikke Tyskland.

Dieudonné spenner over både motviljen innvandrere føler mot det franske samfunn, og motviljen som finnes blant ytre høyre.

Det gjør ham langt farligere enn en som spilte på bare en av fløyene; Jean-Marie Le Pen karakteriserte seg selv da han omtalte gasskamrene som en detalj i historien om annen verdenskrig. (Men i Frankrike han fikk 20 prosent ved presidentvalget. ) Nå er han og Dieudonné venner og omgås.

Det er en konstellasjon som burde få det til å gå kaldt nedover ryggen ikke bare på franske jøder.

Stikkordet er ressentiment. Begge står for ressentiment. Mens liberale og venstreorienterte er raske til å fordømme ressentimenter på høyresiden, kjenner de den ikke igjen blant innvandrere.

Dieudonne har funnet et budskap som forener dem. Alexander Stille har en god artikkel i the New Yorker: THE CASE OF DIEUDONNÉ: A FRENCH COMEDIAN’S HATE.

“Dieudonné plays a game of deliberate ambiguity,” says Damien Glez, a writer and cartoonist from Burkina Faso who has written about Dieudonné for Jeune Afrique, a francophone magazine published in Paris. “He is using a lot of the language and metaphors of old-fashioned French anti-Semitism before a young audience that does not have a very developed idea of anti-Semitism. They don’t know who Robert Faurisson is. And then you take this into the banlieue, where many young people feel oppressed by Islamophobia and angry and frustrated about the Palestinians. And everything is ambiguous and mixed together: anti-Zionism, anti-Semitism, and anti-system anger. Humor and hatred. The resentment of the Le Pen right and the anger of the recent immigrants of the banlieue. Even the gesture of the quenelle is ambiguous.”

Historieløsheten er et vesentlig element. Hvem vet hvem Robert Faurisson er? og hvordan skulle de unge vite det? Avdøde Stig Sæterbakken inviterte David Irving til Litteraturfestivalen på Lillehammer for å snakke om løgn og sannhet.

Hvis man tror at revisjonister kan inkluderes i en meningsfulle samtale har man ikke forstått løgnens natur. Dette er ikke en feiltolkning som venter på å bli korrigert. Det er en systematisk løgn, en løgn forankret i noe annet enn det et sivilisert samfunn bygger på. Hva forventer man når man inviterer denne figuren inn til debatt?

Man oppnår å legitimere at historien om det verste folkemord i historie kan benektes.

Er ikke det just another opinion? Må man ikke ha lov til å mene det?

Flemming Rose har presentert en overbevisende argumentasjon for at man i et flerkulturelt samfunn må tåle mange ulike meninger, også å bli krenket. Hvis muslimene skal tåle å bli krenket, hvorfor ikke jødene? spørres det med logisk tyngde.

Men de to lar seg ikke sammenligne.

I det ene tilfelle angriper man et billedforbud og forsvarer seg mot en intimidering av ytringsfriheten – i Vesten – som for alvor ble markert med Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie 14. februar 1989. Karikaturstriden var en form for forsvarskamp.

I jødenes tilfelle snakker man om en forholdsvis liten, men utsatt gruppe som har vært utsatt for en lang tradisjon med antisemittisme.

De som drar dette kortet igjen benytter seg av ytringsfriheten. Men fortjener de den samme beskyttelse som Jyllands-Posten?

Forskjellen er åpenbar. Det er derfor alarmerende at det danske Trykkefrihedsselskabet kan finne på å forsvare Dieudonnés kunstneriske frihet.

Ville man forsvart nazisters ytringsfrihet? Hvor går grensen? Ved pogromer i gatene?

Eksemplene er ikke søkt. Dieudonne har gått helt opp til grensen, for så å overskride den i forhold til journalisten Patrick Cohen.

In a performance at his Paris club (it is not clear who actually owns it), he said, referring to a prominent French journalist, “When I hear him speak, Patrick Cohen, I say to myself, you see, the gas chambers … too bad.” And at another point, “You see, he, if the direction of the wind changes, I am not sure he will have time to pack his suitcase.”

Kombinasjonen av disse to uttalelsene, som falt i samme moment, er en utilslørt trussel.

Kanskje prinsippielle forsvarere av ytringsfriheten vil hekte seg opp i at innenriksministeren brukte domstolene til å forby hans show. Det er ikke ideelt, men Manuel Valls har fattet poenget:

“The Republic has won,” said Manuel Valls, the minister of the interior, on hearing the news. “One cannot tolerate preaching of hate of the other, racism, anti-Semitism, or Holocaust denial. That is not France.”

Dieudonne har ikke skrevet en traktat a la Celine. Han har satt i gang noe som minner om en bevegelse og har oppfunnet et symbol, en hilsen, akkurat som nazistene, som fenger, som folk kopierer, som spres på sosiale medier.

Antisemittismen og hatet kommer ikke tilbake med støvletramp i gatene, men spres gjennom Facebook og sosiale medier.

“It’s a gesture of the free man in front of the system of his jailers,” Dieudonné said in a video made last September after the minister of defense, Jean-Yves Le Drian, disciplined two French soldiers for doing the quenelle. “We piss on your institutions, Monsieur Le Drian, we shit on your government and on your Republic and on your shitty democracy. We are for a coup d’état, done by farce, by non-violence, by the quenelle,” Dieudonné said. What he didn’t explain is that the soldiers had been photographed while making the gesture in front of a synagogue. Many of Dieudonné’s followers have connected the quenelle to his anti-Semitic rants: several have posted pictures of themselves doing it in front of Holocaust monuments and even in front of the entrance to Auschwitz.

Her løper rebellene fra 60-tallet sammen med rebellene fra banlieus og hektes på en dypere og mørkere strøm i fransk historie, som omhandler noe av dobbeltheten i den franske revolusjon og opplysningstiden: hatet mot «de der oppe» og glorifisering av revolten og volden som følger med.

Fuck you blir Shit on you, piss on you, og stamfader er de Sade.

Flemming Rose og Trykkefrihedsselskabet har kjempet for den frie ytring, mot islamister og politisk korrekte. Nå er det helt andre som bryter tabuer, og man forledes til å forsvare også disse ikonoklaster. Men det er noe ganske annet å bryte islams billedforbud enn å håne etterkommerne av de som ble utsatt for historiens verste folkemord.

Det er heller ikke bare hån, det er frempisking av et aktivt hat, som i Syria-farerne og Mohamed Merahs Frankrike får dødelige konsekvenser.

De som sitter i regjering ser denne koblingen, de har ansvar for liv og helse til 600.000 franske jøder.

En liten detalj som sier noe om potensialet: Forvaltningsdomstolen forbød Dieudonnes show i Nantes. Men likevel kom det 6.000 mennesker for å kjøpe billetter.