Sakset/Fra hofta

Det er av og til man tar seg i å lure på om den norske allmennheten befinner seg i et slags politisk koma. Hvis ingen store forandringer var i gjære, kunne det ha vært forståelig. Men i likhet med flere andre europeiske land forandres Norge mer på ett år i våre dager enn det gjorde på ti år for en generasjon siden – demografisk, sosialt, kulturelt og psykologisk.

Mens det har fått bølgene til å gå høyt i Storbritannia om øyrikets fremtidige tilknytningsforhold til EU, som er en av de viktigste drivkreftene for forandring, og sveitserne er i ferd med å reforhandle det samme forholdet, er det som om temaet ikke hadde fnugg av relevans for Norge – og det nesten en måned ut i et år hvor det i teorien selvstendige landet skal markere 200-årsjubileet for sin egen konstitusjon. Politikere snakker ikke om det, intellektuelle snakker lite om det, og aviser skriver enda mindre om det.

En ny bok om Norge og EU, hvis publikasjon ble forespeilet hos nettmagasinet Vox Publica i fjor høst, har vært i handelen i halvannen ukes tid: «Det norske paradoks – Om Norges forhold til Den europeiske union», redigert av professorene Erik Oddvar Eriksen og John Erik Fossum, som begge holder til ved Oslo-universitetets Senter for europaforskning (ARENA), hvor boken blir presentert under et seminar den 24. februar.

Den fyldigste omtalen av den er skrevet av senterets egen informasjonsrådgiver Marit Eldholm, og finnes på nettsidene hos ARENA samt hos forskning.no. Et sammendrag laget av NPK er offentliggjort i Nationen.

De to redaktørene serverer nokså sterk kost: EØS-avtalen, som ble alternativet til EU-medlemskap etter folkets nei i 1994, setter i praksis Grunnloven til side. I det året da Norge feirer Grunnloven, er det ingen utbredt forståelse hos folk for at den er satt på sidelinjen i løpet av de tjue årene som er gått, ei heller nevneverdig bevissthet om problemstillingen. Norge har mistet den selvråderetten man ønsket å beholde ved å si nei til EU.

Oversikten har man også mistet, og konsekvensen er politisk resignasjon med påfølgende medgjørlighet:

– Norges avtaler med EU er så omfattende og komplekse at en oppsigelse fortoner seg som urealistisk. Samtidig vet nordmenn lite om EU som system. Mange stortingsrepresentanter får sjokk når de oppdager hvor mye av det de, som norske folkevalgte, skal jobbe med som faktisk reguleres av EU-organer, mener Eriksen. Så blir de nødt til å tilpasse seg, og aksepterer i neste omgang at det er slik.

Dermed er det EU som bestemmer mesteparten av den nye norske lovgivningen, uten at noen der trenger å svare for norske borgere, hvilket ikke kan sies å være demokratisk.

– Hvis folket ikke kobles opp mot det politiske systemet, kan det ikke lenger kalles selvstyre, sier Fossum.

– Den formen for representasjon som Norge har i Brussel i dag, er i høy grad den samme formen som ble avvist av de amerikanske kolonialistene og dermed dannet grunnlaget for den amerikanske revolusjonen. Dette må være et av historiens store paradokser, mener Fossum.

Men det er altså ikke noe problem for en befolkning som har fått så mange selvmotsigelser dyttet ned i halsen at den ikke lenger betrakter paradokser som noe å tenke over.

Skal det en kombinasjon av maktmisbruk og dårligere tider til før nordmennene forstår hva de har mistet, eller våkner de når EU-striden i Storbritannia når sitt klimaks?