Sakset/Fra hofta

På en brakkevegg i Auschwitz står: «Den som ikke lærer av historien, må leve den om igjen».

Da jeg forleden dag ryddet på kottet, gjenfant jeg noen gamle ukeblader. Jeg drømte meg bort til barndomsår og barndommens TV-ansikter. En ung Erik Bye, en Roald Øyen som reklamerer for sigaretter, og en reportasje om Rolf Kirkvåg og flystyrten på Hummelfjell. Minnene kommer og vemodet over alt som er borte, alt som er forandret. Butikken med disk som i alle år ble drevet av ekteparet Lie. I banken satt Bank-Ole i skranken – år ut og år inn. Rektor, det var Paulsen, og han var alltid på skolen. Det var visst ikke kurs eller eksterne møter for rektorer den gang. Og læreren var aldri sjuk og aldri borte, for vi hadde fri da læreren vår, en gang i året dro på Trøndsk Lærerstevne.

Men så fant jeg i alle disse gamle ukeblader, likevel noe som beskriver virkeligheten av i dag. I et julenummer fra lenge før jeg ble født, gjenfant jeg noen linjer som ga gjenklang. De beskrev en virkelighet jeg kjenner. Gjennom ukebladets skrå typer, stiger en røst frem. En kraftfull røst som skarrer; Arnulf Øverlands. Øverland skrev om ytringsfrihet, løgn og sannhet. I – Arbeidermagasinet for Alle – jula 1937 (pris: 35 øre), skriver dikteren en artikkel der han deler sine tanker om datidens utfordringer. Sannheten hadde trange kår også i 1937. Nå snart åtti år senere, har sannheten igjen fått trange kår.

Hvad kommer det av, at der i det offentlige liv er ytringsfrihet for enhver tenkelig løgn, mens ethvert sant ord (om det da ikke er gamle sannheter) vekker harme, protest, sensur og straff?

Om historien gjentar seg vites ikke, men hvert ord av det Øverland siteres på, er som tatt ut av den hverdag jeg lever i nå – mange år senere. Og skriften på brakkeveggen i Auschwitz får av og til slik en uhyggelig nærhet.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også